Bokelskere.no

Men en dag står jeg og klemmer ham om strupen, den lykkelige kjøpmannen, holder ham varsomt i mitt faste grep til kremmerhuden svartner og til slutt blir blå...
Ved hans død skulle det sorte hullet åpne seg under meg, jeg skulle falle før ham, jeg slipper ham og begynner å falle, jeg forsvinner ennå mens han står oppreist... ennå før tungen, som ligger som en pølse i munnen på ham, har bestemt seg hvilken vei den skal dra ham... kanskje hører jeg ham, nede fra dypet, når han endelig klasker i bakken... men da er jeg borte, og ingen kan ta meg...
Det sorte hullet, det sorte hullet...
Jeg synker i alt som byr meg imot...
Men det er fordi jeg ønsker det...
Jeg bader i alt det jeg frykter...
Jeg slukes av mine egne redsler og blir fryktløs...

Vi var i kirken en julaften, men min far sovnet, og da han våknet viste det seg at skoene hans hadde smeltet fast i varmerøret, og da ble det med denne ene gangen.

Hun sa hun likte meg fordi jeg var en gammel gris. Hun hadde drømt om å falle i klørne på en gammel gris hele sitt liv, betrodde hun meg. Mannen hennes var en dott, han var slik han skulle være og ikke noe mer, samlivet gikk som en lek. Det eneste, derfor, som fikk det til å verke mellom bena på henne, sa hun, var tanken på gamle illeluktende gubber som grafset på sprettpuppene hennes med ståpikker hengende ut av øynene. De spyttet henne i håret. De sa de forferdeligste ting til henne. De sto bak og stanget inn i henne med svarte stive kuker. "Jeg elsker lukten av gamle gubber," det var slik hun sa det, hun hadde språket i sin makt, det var hevet over tvil. Det var nesten for mye av det gode, hun likte meg bedre desto verre jeg bar meg ad. Hun pleide å stikke nesen oppi armhulen på meg. Det gjør meg trist å tenke på henne. Jeg savner henne ikke, men de gjør meg nedstemt allikevel, disse minnene. Et sjeldent menneske, det vesle ludderet, et offer det sto respekt av. Nå er det over. Men om ikke annet så vet jeg at det er et dovent dyr der ute som får en rødflammete blomst i gropen ved kragebenet hver gang noen gyver løs på henne.

Gretne mennesker, sier jeg til henne, er de eneste jeg er villig til å feste noen lit til. Og videre: grettenheten er den ene gjenværende form for redelighet. Enkelte mennesker er så glade og tilfredse at man nærmest må ta det for gitt at de går og bærer på en grufull hemmelighet. Kjøpmannen nede på hjørnet her er en slik type. En riktig luguber en, som alltid går rundt og smiler, som alltid virker strålende fornøyd og opplagt og som heller aldri sjenerer seg for å vise det...det er som han skryter hver gang han smiler. Det foruroligende er i hvert fall, etter min mening, nettop dét, at han alltid er det. Alltid munter, alltid vennligheten selv, alltid pratsom og hjelpsom og blid som en sol. I løpet av de hundre (er det hundre?) årene vi har bodd her, og han har holdt til der, har han vært i konstant perlehumør. Selv etter at han mistet alle fingrene på den ene hånden i en ulykke for noen år siden var han like blid. Jeg merker at jeg er blitt uhyre mistenksom overfor ham. At jeg rett og slett ikke har noen særlig høye tanker om ham. At jeg går og lurer på hva for noe unevnelig noe som ligger og slumrer, klar for blomstring, i hans myke, glatte trekk, som gir oppsynet hans et merkelig ungdommelig skjær, og dét på tross av alle rynkene som forteller en annen historie, om utalige års slit og utrettelige innsats for den latterlige lille virksomheten på hjørnet der. Jeg sier det: jeg ville ikke våge å plassere det minste grann av tillit i ham. Smilet hans får meg til å tenke på et knivblad som er blitt omhyggelig vasket etter ugjerningen.

Men alle mine sorger gjorde meg på sett og vis sorgløs.

Verden var full av usle personer, det ga meg håp om å unnslippe straff.

Aldri er noen mann eller kvinne bedre enn den aller mest nedrige tanken som på et gitt tidspunkt passerte gjennom hodet på ham eller henne.