Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Konsensusen rundt Min kamp 1 er et symptom på manglende kritisk vilje. Vi har gode anmeldere i Norge. Derfor er det beklemmende når kritikk høres ut som om den er skrevet så og si knelende ved en alterring; når den forlater sitt rasjonelle domene og glir over i bekjennelse og lovsang.
(...) Jeg har også tenkt at Min kamp er en mytologisering av hverdagslivet. Som Ulysses av James Joyce viser at leseren, i likhet med Leopold Bloom, på en helt vanlig dag gjennomlever et epos på linje med Odyssevs', viser Min kamp at leseren, på samme måte som Karl Ove, i sitt liv lever ut Faust-myten, kjemper for å nå innsikt og sannhet. Og hvis det blir krevet, er kanskje noen hver villig til å pantsette sin sjel til djevelen. Ikke minst det intense eksistensielle alvor som dirrer under hele fortellingen, må ha bidratt til å skape mange engasjerte lesere.
Vi har til nå omtalt de nye stedene vi finner på nettet, som virtuelle, eller kunstige, men det Calvino gjør i sin roman [Usynlige byer], er å vise at det virtuelle er like virkelig som alt annet vi kaller virkelig. Disse byene er ikke en annen verden, de er den samme verdenen som vi beveger oss rundt i ellers, de er en utvidelse av verden.
(...)
Til sjuende og sist medfører dette en oppvurdering av all fiksjon, inkludert Italo Calvinos Usynlige byer: En roman åpner ikke for en annen verden. En roman åpner for mer verden.
(...) og en forfatters bud nr. én er å krige mot klisjeene.
Er den såkalt psykologisk realistiske roman bare ønsketenkning, ren fantasi? For hvis darwinismen har rett, burde det å skrive realistisk, slik livet er, være å la slumptreffene få den rolle de faktisk har. At ting kan skje uten at det får konsekvenser. At episoder får være usammenhengende og uforløste. At man viser det uoverskuelige kaos. (...) Er altså det vi til nå har kalt realisme, egentlig romatikk?