Bokelskere.no

I hennes familie sa de ikke rett ut hva de tenkte, men det de antok var passende replikker for rollene deres.

Løp aldri etter noen. Be aldri om kjærlighet, vennskap eller tillit.

Iblant føltes det som om hun hadde bodd med vilt fremmede de først seksten årene av livet, eller med folk hun bare var på hils med.

Det var kommet en avstand mellom dem som var kaldere enn berget de stod på og bredere enn innsjøen foran dem.

Hun ville ikke lengte, men lengtet likevel. Hun ville ikke minnes, men drømmene og kroppen gjorde det likevel, påminnet henne stadig.

Når hadde hun sluttet å dele alt med moren? Da hun begynte på skolen? Sikkert da. Eller kanskje allerede før det, for i deres familie snakket de ikke med hverandre. Hun hadde aldri fått det klart for seg hva det ikke skulle snakkes om, men tausheten hang i veggene så tett at en støtte i den som spindelvev.

De gjorde seg mindre og dummere slik at de peneste guttene i klassen skulle føle seg smartere, sterkere og flinkere. Lumikki hadde alltid lurt på om guttene ikke gjennomskuet spillet. Syntes de ikke det var ydmykende at jentene så seg nødt til å late som for at guttene skulle føle seg overlegne? (...) Av en eller annen grunn ble ikke intelligens oppfattet som sexy på ungdomstrinnet.

Hvordan ville det føles ikke å måtte være redd hver dag?

Moren lurte alltid på hvorfor hun trivdes så godt alene. Kjedet hun seg ikke? Lumikki orket ikke fortelle henne at hun kjedet seg mest når hun var på fest og måtte høre på kaklingen til folk. Nei, hun var heller alene enn i dårlig selskap.

Det hadde vært en tid da hun pleide å våkne om nettene og bli liggende og håpe på at natta aldri skulle ta slutt og at det aldri skulle bli morgen.