Bokelskere.no

Hvem kan fortelle meg
Hvor livet er på vei?
Kjemper jeg fortsatt mot stormen?
Har jeg blitt en ring i vanndammen?
Eller er jeg bare en blek frossen bjørk
I en tidlig vårfrost

Mitt eneste ønske
Er å vende tilbake
Til havet en stille kveld
For å sove stille nær skogen.
Den klare himmelen over den endeløse sjøen
Jeg har ikke bruk for fargerike flagg
Har ikke bruk for et fantastisk slott
Alt jeg ønsker er en seng
Vevd av unge greiner
Ingen gråter under min pute
Og alt som hvisker over de tørre bladene
Er lyden av høstbrisen

《Skulle livet noen gang bedra deg, vær ikke trist eller sint på det!》

Når jeg prøver å skrive må tankene mine stoppe for å se seg tilbake der hendene mine prøver å holde følge.

I mørket hadde jeg tent en lampe og der tilbrakte jeg tiden, både natt og dag, med å lese bøker. Det var ikke det at det var noe i veien med meg, men snarere at jeg ikke hadde noe annet å gjøre eller noe jeg heller ville gjøre.

Hadde jeg bare visst at noe annet begynner i samme øyeblikk som du tror alt er slutt.

Hver gang jeg omtaler noe som "for lenge siden", føler jeg at jeg beveger meg mot noe. Det finnes ting vi innser først etter at det har gått veldig lang tid og vi kan omtale det som "for lenge siden". Kanskje det er de tingene som har gjort oss til det vi er

Jeg tror at det var da jeg innså at det å åpne seg for andre mennesker ikke nødvendigvis brakte deg nærmere andre, men faktisk kunne gjøre deg fattigere. Jeg tenkte til og med at det å komme nærmere noen var enklere ved å vise empati i stillhet.

På veien til forelesningssalen, så jeg etter ting som ikke hadde forandret seg: Bbiblioteket, bokhandelen, postkontoret og trebenkene utenfor lotusdammenene, der jeg pleide å sitte henslengt. Ved synet av alt dette, slapp jeg ut et lettelsens sukk. Lukten av tåregass var den samme.

Det virker som om minnene våre bærer med seg en dolk i brystet enten vi er klar over det eller ikke