Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg har forstått at lykken ikke nødvendigvis er å leve et problemfritt lite liv, der man aldri gjør feil og aldri rører på seg. Lykken er å akseptere kampen, anstrengelsen, tvilen og å gå videre, videre gjennom all motgangen. Før gikk jeg ikke, jeg sov. Jeg lot meg bære av en fredelig hverdag (…). Nå har jeg lært å slåss, finne løsninger, fortvile i ett øyeblikk og så ta meg sammen og gå videre i neste. Jeg går fremover. Helt alene! Jeg greier meg.
Livet renner ut mellom fingrene på meg. Jeg finner ingen mening. Jeg lever ikke, jeg går i blinde. Ulykkelig sammen med andre, ulykkelig sammen med meg selv. Jeg blir sint når folk sender meg dette speilbildet av meg selv som jeg ikke liker, og jeg blir sint på meg selv når jeg ikke greier å gi dem et annet. Jeg går i ring, har ikke mot til å forandre meg. Det er nok å adlyde andres lover en eneste gang, leve konformt med det andre tenker, så fordufter sjelen og blir borte for alltid. Man blir et ytre skall. Men - tanken skremte henne - er det ikke for sent? Er jeg ikke allerede den kvinnen jeg ser speilbildet av i deres øyne?
Når man er forelsket, er åtteognitti prosent av hjernen ute av funksjon.
Boka var blitt en venn, personene fylte livet hennes, hun snakket med dem, var sammen med dem hele tiden. Hvordan skal jeg greie å gi dem fra meg?
Noen mennesker har et blikk som forbedrer deg.
Bare den som finner seg selv, som stemmer overens med seg selv, med sin indre sannhet, er fri. Det mennesket som vet hvem hun er, har glede av å bruke det hun er og kjeder seg aldri. Hun har det så godt i selskap med seg selv at hun omtrent blir euforisk. Hun lever, hun lever virkelig, de andre lar livet renne ut mellom fingrene på seg. Uten å holde på det.
Det finnes mennesker som aldri stiller seg noen spørsmål, som lever med øynene lukket og aldri finner noen ting.
<<Det er det som er livet>>, sa hun til seg selv med overbevisning. <<Bølger på bølger på bølger.>>