Bokelskere.no

Personbilene vi passerte var fulle av menn, kvinner og barn på vei til eller fra markedet, stappet inn i bakseter og bagasjerom, på tilhengere og på motorsykler, like nysgjerrige på oss som vi var på dem. Vi passerte gamle oppskutte russiske stridsvognsvrak i veikanten, så rustne at de gikk i ett med sanden rundt, liggende som krigshistoriske minnesmerker som for å minne oss på hva som skjedde sist noen prøvde å ta landet.
Russerne hadde, som mange andre før dem, undervurdert afghanerne og deres vilje til å kjempe til siste mann. På nytt slo det meg at vi kan vinne slagene, men krigen kan kun vinnes hvis vi får afghanerne på vår side. Da vi kjørte gjennom landsbyene, kom det som vanlig barn løpende etter bilene og ropte “Ball! Ball!” på engelsk, i håp om å få fotballer. De voksne satt mer eller mindre oppgitte og så etter oss, i visshet om at det ville ta lang tid før de kunne få den sikkerheten og velstanden de hadde ønsket seg hele livet – spesielt de siste ti årene – etter at vestlige styrker hadde kommet til unnsetning.

Jeg la på og gikk ut. Det var mørkt i hele leiren, men likevel gikk det folk langs betonggatene, og hodelyktene så ut som store stjerner som bevegde seg mot hverandre før de passerte forbi. Jeg så mot stjernehimmelen og trakk forsiktig inn den varme luften. Tenkte at det sto enorm respekt av det Lise gjorde. At hun var en tøff dame, men at det gjorde vondt å utsette henne for dette. Å bare la henne sitte hjemme i usikkerhet, mens jeg levde drømmen ute med mine beste venner. Jeg tvang meg selv til å tenke litt ekstra på Lise denne kvelden før vi skulle ut.

“Ha alltid to bøker på nattbordet. Én skjønnlitterær og én fagbok, gjerne et militært reglement, slik at du kan utvikle dine evner som offiser. Dette gjøres av alle profesjonelle, i alle profesjoner. Jeg har venner som er leger, advokater og psykologer og alle leser faglitteratur for å holde seg oppdatert og hele tiden utvikle seg."