Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Med hodet i et fang våknet Viljar et sted ute i Tyrifjorden. Han så på dem som var der og spurte med svak stemme:
"Kor e han Torje?"
En sivil båt med tre tungt bevæpnede politimenn kom inn mot skrenten.
Nå skyter de oss, tenkte Margrethe.
"Politi! Politi!" ropte mennene.
Ungdommene som lå skadet i vannkanten tenkte at enten er vi reddet, eller så er vi ferdig. Det var ingen panikk, ingen som flyktet, for om dette var kompisene til han første, så var overmakten uansett for stor, våpnene for grove.
Det var nettopp en nedarvet bunad Bano hadde kjøpt. Kvinnen som solgte den hadde overtatt bunader etter begge bestemødrene, og siden hun ikke hadde døtre, kunne hun like gjerne selge den ene.
Banos mormor var fra Kirkuk, farmoren fra Erbil. Bano hadde alltid vært stolt over sin kurdiske herkomst og opptatt av kurdernes kamp for sin kultur og egen nasjon. Stort sett snakket hun til foreldrene på kurdisk, mens småsøsknene helst svarte på norsk. Men her og nå, på 17. mai, var det Norges frihet og nasjon hun ville feire.
Plutselig var det noe som klang falskt.
"Så jeg vet ikke," nølte hun. "Jeg har egentlig ikke rett til å gå med den."
"Nå skal du høre," svarte faren. "Hvis noen skulle spørre, så si at du har en tipp-tipp-tipp-tippoldemor som forelsket seg i en norsk viking som var på tokt i Bagdad. For å unngå æresdrap for å ha forelsket seg i en vantro, måtte hun rømme med ham." sa han. "Til Trysil!"
Gerd og Viggo orket ikke dra til Utøya da de så rammene for dagen. De følte seg ikke velkomne. Tone og Gunnar hadde likevel reist. Senere skulle Tone fortelle at årsdagen var det verste hun hadde vært gjennom siden Simon døde. Å haste bort til skrenten, legge ned blomster, for så å skynde seg av øya, fordi de overlevende skulle komme. Å stige av fergen ved Thorbjørnkaia, for å gå spissrotgang mellom glade AUFere som trippet etter å komme seg om bord. Tone hadde duket nakken mellom ungdommene. De hadde unngått blikket hennes…Det man var spent på nå, var om Bruce Springsteen kom til å opptre.
«Noen ganger lurer jeg på hva ungen min var med på?» sa Gerd. «Ville han også blitt slik?» undret hun.
Et drøyt år etter drapene presenterte AUF de nye skissene, tegnet av arkitektfirmaet Fantastic Norway…mange etterlatte følte at planene var kommet for tidlig…Skal bygget der datteren min døde, rives?...Skal de sole seg på steinene der ungdommer hadde blødd i hjel?
Flere etterlatte protesterte mot planene. AUF-lederen svarte dem. «Når alt kommer til alt, mener jeg at det er AUF som skal få lov til å avgjøre dette spørsmålet.»
«Er det slik en AUF-leder skal snakke?» spurte Viggo.
«Ja, kanskje er det det,» svarte Gerd lakonisk. «Kanskje har AUF alltid vært slik?»
De følte de aldri hadde skjønt hva [sønnen] egentlig hadde vært med i. Hvem var disse menneskene? AUF-lederne hadde nesten uten unntak klatret videre…blitt løftet oppover, inn i maktapparatet…plukket opp som politiske rådgivere, statssekretærer, fikk jobber i administrasjon og regjeringsapparat.
Til ettårsdagen etter massakren, 22. juli 2012, hadde AUF planlagt en markering på Utøya. Planene utelukket foreldrene. De kunne få komme en annen dag.
Hva? Skulle ikke foreldrene få lov til å minnes sine sønner og døtre, på stedet der barna deres ble drept?
Nei, for Utøya var AUF sin øy.
Fantes det ingen voksne i arbeiderbevegelsen? Fantes det ingen folkeskikk? Nei, Arbeiderpartiet sa bare at det var AUF sin øy, og at de måtte få bestemme. Til slutt ga AUF etter for press fra støttegruppa for de etterlatte, og kom fram til et kompromiss: Foreldrene skulle få lov til å komme om morgenen klokka åtte. Men de måtte sørge for å være av øya før AUFerne, de overlevende AUFerne, de som hadde beseiret gjerningsmannen, kom. Den siste båten gikk fra øya klokka 11:45. Etter det fikk ikke foreldrene lov til å være der, for da skulle ungdommen gjenskape Utøya-følelsen.
Familien ble bare lei seg av rosene, regnbuene og demokratiet som skulle beseire gjerningsmannen. De ble kvalme av partifolk som sa at Arbeiderpartiet var massakrens offer. De ble opprørt over AUFere som ville "ta Utøya tilbake" før de drepte var begravet.
De husket AUF-leder Eskil Pedersens ord på rettssakens første dag: Smerten er mindre nå.
Hadde han ikke snakket med noen etterlatte overhodet? spurte de seg. Visste han ikke hvordan foreldrene til de døde medlemmene hans hadde det? Med Smerten er mindre nå, knappe ni måneder etter drapene, var det umulig for dem å høre på noe av det andre han sa.
"Natur og folk var gått inn i sin årsfaste dvale. Folk sov mer, rørte mindre på seg. De heldige varmet seg på hverandre. Jevnt over var menneskene tristere enn om sommeren. Vintersmerten hadde meldt seg.
Men i blant flammet den mørke himmelen opp.
"Nu vil ho dainse," sa folk og stirret fra vinduskarmene.
For nordlyset står aldri stille. Det farer over himmelen, i buer og bånd, fjerner seg, forsvinner nesten, for så å dukke opp igjen og blafre.
Med nordlyset vet man aldri.
Heller ikke med folk kan man vite. De kan ligge der tynget og triste under dynene, plutselig flammer de opp.
De pynter seg og går ut. De blafrer som et annet naturfenomen."
"Da piloten svingte over øya, stirret statsministeren ned. På bakken så han en mengde hvite flekker. Enkelte steder lå de som perler på rekke i vannkanten. Hver perle var et pledd. Hvert pledd et menneskeliv. Det var ikke til å fatte."
"Ateisten slår sjelden om seg med store ord. Han snakker sjelden i bilder og allegorier, hele livet har han vært rett på sak, konkret, litt kantet. Men i møte med alle de avbrutte livene, gjennom dem som elsket dem aller høyest, måtte også ordene utvides, strekkes; ordet helvete fikk en konkret betydning."