Bokelskere.no

"Kvinner og menn med angstforvridde ansikter, utrykksløse barn. Mest av alt virket de sløve, det minnet ihvertfall om sløvhet, men ansiktene uttrykte nok i virkeligheten en dyp redsel blandet med noe annet; noe ubestemmelig. Jeg mistenker dette noe for å være den samme følelsen som kom over meg på torget i den lille byen... Følelsen av å oppleve noe man aldri kunne ha tenkt seg frem til, en vantro til virkeligheten.
Flyktninger er flyktninger, ingenting annet enn tidspunkt og geografisk posisjon skiller dem fra hverandre, med mindre de tilfeldigvis utgjør et veldig godt motiv. Da jeg likevel ba sjåføren om å stanse, var det fordi jeg følte at dette var annerledes nå, for meg. Jeg ville betrakte dem nærmere.
De elendige strevde fremover med tunge skritt. Noen så ennå menneskelige ut, andre - særlig de små, korthårede og lyse barna - hadde klisjeaktige, oppblåste mager, store hoder. Og så videre.
Monotonien i det hele gjorde at scenen raskt ble kjedelig.
Jeg klarte ikke å finne igjen forferdelsen fra den første dagen.
Man venner seg til alt.
Også dette."