Bokelskere.no

I aftenbønnen skal jeg takke Gud, sier tante Ellen, Gud som reddet oss. Hun leser foran. Men da hun har listet seg ut på tå, folder jeg tvilrådig hendene på nytt og hvisker noe litt rotete om takk til Blakken og Aslak og lensmannen istedenfor, fra Gud og meg, eller i hvert fall fra meg, i tilfelle Gud skulle mislike det.

Mye jeg må skjønne, nå når jeg er blitt så stor, sier mor. Stor er noe en blir så snart det kommer noen som er litt mindre, forstår jeg.

De er noen helt spesielle ris, disse italienske. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tror jeg har lest om dem en gang i fars Morgenblad. Stråene som brukes i disse risene, blir plukket opp fra havbunnen av unge napolitanske gutter som må dykke veldig dypt ned, der det er farlig for lungene deres. De har spesielle knuter, disse risene, liksom, i sine strå, slik at det gjør mer vondt enn hvis man slår med en vanlig grytevisp. Det er derfor jeg ofte begynner å blø mens mor riser meg, slik at jeg må ta på meg en underbukse før jeg legger meg. Det tar tid å få slike ris sendt opp til Norge. Det skal hentes papirer på posten og pakke på tollboden, eller hvordan det nå er, etter at de er blitt bestilt av damene på fars kontor, som har skrevet på engelsk.

Noe stillferdig begynner å bre seg ut inne i meg, midt inne i selve skrekken, som en stille kulp i skogen. En hastig, men likevel langstrakt tanke på de hjemme, på far og mor og lillebror.

Det er i denne gamle tresengen med utskårne gavler og sengestolper jeg hvert år gjør samme skrekkfylte erfaring når jeg legger meg første kvelden. Det begynner med de iskalde, grove linlakenene, som er hjemmevevde, sier tante Ellen. Kulden i dem er litt fæl når jeg først kryper ned. At lakenene er så ru, så knudrete, liker jeg godt. Det blir litt som å spise riskrem.