Bokelskere.no

I januar 1941 var Norsk Artikkeltjeneste (NAT) i gang med å spre sitt budskap til 80 av landets aviser.(…)Det var NS’ egen presseavdeling som produserte artikler for NAT. Avisene trengte ikke å betalte NAT noe, men det var pålagt å ta artiklene inn.(…)I sin kontrolliver førte de statistikk over hvilke artikler avisene hadde fått tilsendt, og hvilke som ble publisert.(…)F.eks. tok Aftenposten inn syv av 41 NAT-artikler(…)i mars 1941. Haugesunds Avis trykket 18, Lofotposten 33 og Nordlandsposten 25 av de 41 NAT-artiklene. Dersom ikke avisene trykket et visst antall av de tilsendte artiklene, ble de irettesatt av NAT sentralt og truet med represalier.

De godt over 350.000 tyske soldater som i mai 1945 befant seg i Norge, var fullt utrustet til å fortsette krigen i flere måneder da meldingen om kapitulasjonen kom…13.mai kom generalløytnant sir Andrew Thorne til Norge…i spissen for 30.000 britiske soldater for…å avvæpne mer enn ti ganger så mange tyske soldater….Hans ordre var at alt tysk krigsmateriell skulle ødelegges. I et land hvor det var mangel på alt, vakte det…sterke reaksjoner at varme klær og gode støvler ble brent på kjempebål, mens deler av befolkningen knapt hadde ting å ha på seg. Biler og tunge motorsykler med sidevogner ble valset ned av beltebiler og tanks – eller kjørt på sjøen, der også store mengder våpen og ammunisjon havnet. Så godt som alle tyske fly…i landet ble destruert. Grunnen skulle være at man ønsket å hindre at den tyske krigsindustri sto opp fra de døde når det oppsto behov for reservedeler. Det er også klart at den allierte rustningsindustrien så et interessant potensial i Norge.

...hvordan var det mulig for "Gulosten" - Johannes Sigfred Andersen – å unngå tiltale og straff etter at han skjøt og drepte to tyske krigsfanger i Vadheim i Sogn, da han i fylla var på nattlig jakt etter mer å drikke?…"Gulosten" ble ikke tiltalt for dobbeltdrap. Tiltalen ble droppet fordi ofrene "bare" var tyske krigsfanger, fordi forsvarsminister og Milorgsjef Jens Chr. Hauge ville ha minst mulig publisitet om likvidasjoner ("Gulosten" hadde også utført likvidasjoner for Milorg), og fordi han hadde en mektig, kongelig beskytter. …Ved kongelig resolusjon av 25.4.1947, lagt frem av forsvarsminister Jens Chr. Hauge i statsråd, ble Andersen "unnlatt påtale" etter å ha drept de to tyske soldatene. Overlege Johan Scharffenberg var en av de få som protesterte. …Men verken militære eller politiske myndigheter reagerte. Til slutt måtte han selv klage regjeringsvedtaket inn for Odelstinget. Protokollkomiteen skrev etter hvert en innstilling til Odelstinget, der Scharffenbergs anklagepunkter blir summarisk referert og kategorisk tilbakevist. Bare få av opposisjonens representanter tok ordet. Gabriel Moseid fra Bondepartiet var én. …Men Arbeiderpariet hadde flertall, og saken ble lagt død.

Andersen og kongen hadde møtt hverandre i London, der kongen åpenbart satte stor pris på agenten med den lange merittliste – og ikke minst hans talent som historieforteller. Etter en hyggelig lunsj på den norske klubben i London…sa kongen: "Vi skal gjøre noe for deg til gjengjeld når vi kommer hjem."

Et av de forhold Knut Hamsun ble dømt for i Sand herredsrett i Grimstad 16. desember 1947, var at han hadde kritisert Nygaardsvold-regjeringen fordi den iverksatte mobilisering i 1940.(…) Den vurdering Hamsun ga uttrykk for her, er i innhold identisk med situasjonsbedømmelsen til den samlede generalstab 10. april 1940. Denne ellers lite heroiske forsamling hevdet at kampen var nytteløs fordi de fleste mobiliseringsplasser allerede var okkupert av fienden.

I slutten av 30-årene kjøpte Norge inn noen Caproni-fly fra Italia. At dette landet ble valgt som leverandør, hadde sammenheng med at Norge fikk betale med klippfisk. Disse flyene gikk bare under betegnelsen "klippfiskflyene" og oppførte seg(...)som fisk på land.

Ikke rart at sarkasmene haglet. Den britiske generalmajor Edward Spears fremstiller begivenhetene i Oslo 9. april 1940 slik: ..."De nordmenn som gikk forbi, kunne ha slått tyskerne tilbake med paraplyer, men de gjorde det ikke, for det falt dem ikke inn...Toppen av vanviddet i denne tragikomedie ydet Oslo politi, som var helt forvirret, men først og fremst ordenens voktere, og som i sluttet ridende tropp eskorterte overfallsmennene inn i byen." Det var færre enn 1 200 lett bevæpnede tyske soldater som marsjerte inn i Oslo utpå ettermiddagen 9. april.