Bokelskere.no

And I feel I have something very serious end urgent to say to you... That life - whatever else it is - is short. That fate is cruel but maby not random. That Nature (meaning Death) always wins but that doesn't mean we have to bow and grovel to it. That maby even if we're not always so glad to bee here, it's our task to immerse ourselves anyway: wade straight through it, right through the cesspool, while keeping eyes and hearts open.

It's not about outward appearances but inward significance.

We can't make our self want what's good for us or what's good for other people. We don't get to choose the people we are

Stay away form the ones you love too much. Those are the ones who will kill you. What you want to live and be happy in the world is a woman who has her own life and lats you have yours.

It was one thing to see a painting in a museum but to see it in all those lights and moods and Seasons was to see it in a thousand different ways and to keep it shut in the dark - a thing made of light, that only lived in the light - was weong in more ways than I knew how to explain.

We are so accustomed to disguise ourselves to others, that in the end, we become disguised to ourselves.

Det handler ikke om ytre form, men indre betydning, en storhet verden ikke forstår. Det første glimtet av ren annerledeshet, der man kan folde seg ut og ut og ut.
Et selv man ikke ønsker seg. Et hjerte man ikke kan rå over.

Og jeg føler at jeg har veldig alvorlig og viktig å meddele deg, min ikke-eksisterende leser, og og jeg føler at jeg skal si det like innstendig som om jeg sto i samme rom som deg. At livet - hva enn det er - er kort. At skjebnen er grusom, men ikke tilfeldig. At Naturen (det vil si Døden) alltid vinner, men det betyr ikke at vi må bukke og skrape for den. At selv om vi ikke alltid er så glade for å være her, er det vår oppgave å dukke ned i livet likevel, vade rett gjennom det, rett gjennom kloakken, med åpne øyne og hjerter. Og omgitt av Døden, mens vi stiger opp fra det organiske og synker begredelig ned i det organiske, er det en ære og et privelegium å elske det Døden ikke kan nå.

Stemmen hennes forsvant da jeg fulgte etter henne opp hovedtrappen - revet mellom det forstandige behovet for å holde meg nær og trangen til å luske noen få skritt bak og late som om jeg ikke var sammen med henne.

Jeg kunne kanskje likt Xandra under andre omstendigheter - som jeg antar er som å si at jeg kunne likt guttungen som banket meg opp hvis han ikke hadde banket meg opp.