Bokelskere.no

Det vil si, jeg hadde kjent Nils siden 1984 - da Neal Logiundice fortsatt gikk på ungdomsskolen og strevde med å rekke over en travel timeplan med studiespesialisernde ekstraundervisning, korpsøvelser og kompulsiv onani. (Jeg spekulerer her. Jeg vet ikke med sikkerhet om han spilte i korpset.)

Men jeg var glad i Ernie. I årenes løp hadde han blitt stadig mer åpenhjertig mot meg og sagt sin mening om de tiltalte, og den var vanligvis ekstemt ufordelaktig, og om dommere og advokater, hvor han bare var en anelse mer positiv.

Forsvarsadvokatens lykkelige lodd i livet er å bare se det gode i mennesket. Uansett hvor ond eller uforståelig ugjerningen er, uansett hvor overveldende bevismaterialet er, glemmer forsvarsadvokaten aldri at klienten hans er et menneske som alle oss andre. Det er selvsagt det som gjør det verd å forsvare enhver som er tiltalt. Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange ganger en advokat at antydet til meg at babyristeren eller konebankeren "egentlig er en grei fyr". Selv de brautende leiesoldatene med gull-Rolex og dokumentmapper i aligatorskinn holder fast på dette ørlille, forløsende fnugget av humanisme: enhver kriminell er fortsatt et menneske, satt sammen av gode og dårlige egenskaper, og fortjener fortsatt vår empati og vår barmhjertighet. For politifolk og påtalemyndighet er ikke ting så strålende. Vi har den motsatte impulsen. vi er raske til å se flekkene, ondskapen, den latente kriminaliteten i selv de beste mennesker. Erfaringen sier oss at den hyggelige mannen i nabohuset er i stand til å gjøre hva som helst. Presten kan være pedofil, politimannen korrupt, den kjærlige ektemannen og faren kan bære på en stygg hemelighet. Selvsagt tror vi disse tingene av samme grunn som en forsvarer tror det han gjør: alle er bare mennesker.

Den eneste andre på Jonathans team var Mrs. Wurtz som førte regnskap, tok telefonen og, når hun fikk nok av alt rotet, motvillig skrubbet ned kjøkkenet og toalettet mens hun mumlet drapstrusler. Hun lignet nesten uhyggelig på moren min.

Damage hardens us all. It will harden you too, when it finds you – and it will find you.

This is the best thing about men's friendships: most any awkwardness can be ignored by mutual agreement and, true connection being unimaginable, you can get on with the easier business of parallel living.

I have an idea that this is what enduring love really means. Your memories of a girl at seventeen become as real and vivid as the middle-aged woman sitting in front of you. It is a happy sort of double vision, this seeing and remembering. To be seen this way is to be known.

It is a childish realization, I admit – no one worth knowing can be quite known, no one worth possessing can be quite possessed – but after all, we were children.

Do you know what bothers me, Andy? About being here, in this place? It's that for a while – for a few minutes, maybe just a few seconds, I don't know how long – but for some amount of time my son was alive here. He was out there lying in some fucking wet leaves, bleeding to death. And I wasn't here with him. I was supposed to be here to help him. That's what a father does. But I didn't know. I was off somewhere, in the car, in my office, talking on the phone, whatever it was I was doing. Do you understand that, Andy? Do you have any idea how that feels? Can you even imagine it? I saw him get born, I saw him take his first steps and … and learn to ride a bike. I took him to his first day of school. But I wasn't here to help him when he died. Can you imagine how that feels?

It is the policeman's dilemma: sometimes you can't prove the case without a confession, but you can't get a confession unless you already have proof.