Bokelskere.no

"Ingenting skjer noen gang på den måten man forestiller seg at det kommer til å skje," sier hun.

Så lumskt det er å tro at et menneske er noe mer enn et menneske.

"Jeg tror ikke jeg er spesielt god."
"Til hva?"
"Til å kysse. Og, hallo, hun har kysset mye mer enn meg i årenes løp. Jeg vil ikke være så elendig at hun dumper meg. Jenter digger deg," sa han til meg, som i beste fall bare var sant hvis man definerte ordet jenter som "jenter i orkesteret". "Bro, jeg ber om råd her."

Jeg var fristet til å nevne all Bens uendelige skravling om hvordan han på diverse måter skulle rocke kroppen til den og den, men jeg sa bare: "Så vidt jeg vet er det to grunnregler: 1. Ikke bit noe uten tillatelse, og 2. Mennesketungen er som wasabi - den er veldig sterk, og bør brukes sparsommelig."

"Hun er den typen som enten dør tragisk når hun er tjuesju, som Jimi Hendrix og Janis Joplin, eller som senere i livet får den aller første nobelprisen i Dødskul."

"Jeg har alltid syntes at det der virker helt latterlig, at man kan ha lyst til å være i nærheten av noen bare fordi de er pene. Det er som om man skulle velge frokostblanding etter farge i stedet for smak. (...)"

"Visste du at i nesten hele menneskehetens historie har gjennomsnittsalderen vært under tretti år? Du kunne regne med omtrent ti år som helt voksen. Ingen planla livet som pensjonist. Ingen planla noe som helst. Man hadde ikke tid til å planlegge. Hadde ikke tid til en framtid. Men så begynte folk å leve lenger, og folk begynte å få mer og mer framtid, så da brukte de mer tid på å tenke på det. På framtiden. Og nå har livet blitt framtiden. Hvert eneste øyeblikk i livet leves for framtiden - du går på high school for at du skal kunne gå på college for at du skal få en bra jobb så du kan få et fint hus så du har råd til å sende ungene dine på college så de kan få seg en bra jobb så de har råd til å sende ungene sine på college."

"Når jeg har tenkt på at han døde - som jeg bare må innrømme at ikke har vært så ofte - har jeg alltid tenkt på det på den måten du sa, at alle trådene inni ham røk. Men det finnes tusenvis av måter å se det på: kanskje trådene ryker, eller kanskje skipene våre synker, eller kanskje vi er gress - at røttene våre er så gjensidig avhengig av hverandre at ingen er døde så lenge noen fortsatt er i live. (...)"

"Er du ikke redd for, for alltid, liksom?"
"For alltid består av mange nå", sier hun.

Jeg hadde hele tiden - ikke bare siden hun dro, men i ti år før det - forestilt meg henne uten å høre etter, uten å vite at hun var et like elendig vindu som jeg selv var. Og derfor kunne jeg ikke forestille meg henne som et menneske som kunne oppleve redsel, som kunne føle seg isolert i et rom fullt av mennesker, som kunne være sjenert når det gjaldt platesamlingen sin fordi den var for personlig til at hun kunne dele den med noen. En som kanskje kunne lese reisehåndbøker for å flykte fra at hun måtte bo i byen som så mange mennesker flykter til. En som - fordi ingen trodde hun var et vanlig menneske - egentlig ikke hadde noen å snakke med.

"Det var derfor jeg barberte meg i morges. Jeg tenkte at: 'Nei, man kan aldri vite når noen bare må suge seg fast i leggen din for å få ut slangegiften.'"