Bokelskere.no

Her er hva jeg ønsker å lære mine døtre: Mammas arbeid er like viktig som pappas. Det å være mor er faktisk ikke et yrke. Verden er stor, og livet er kort. Kaker har de på butikken.
Du kan kalle det hjernevask. Jeg kaller det omsorg.

Jo, ved å insistere på å dele inn kulturlivet i "kvinnesmak" og "mannesmak", eller snakke om typsike "kvinneegenskaper" og "manneegenskaper", vil store grupper av befolkningen til enhver tid føle at de urettmessig blir plassert i en bås de ikke hører hjemme i.

I 2012 gjennomførte svensk fjernsyn en undersøkelse i de største kleskjedenes barneavdelinger, som viste at nærmest samtlige jentebukser er mye trangere enn guttenes. Selv om det er ubetydelige forskjeller på kroppen til gutter og jenter før fylte tolv, er jentebuksene mellom to og ti centimeter trangere i livet.
De små jentekroppene tvinges inn i klær som kan kjennes for trange å leke, klatre og løpe i. Jentene får dermed indirekte beskjed om at kroppene deres er for store, ettersom buksene strammer både her og der.
Nærmest daglig registrerer jeg lignende nedslående nyheter på vegne av jenters kropp og selvbilde.
Som når Statistisk sentralbyrå rapporterer at hele 15 prosent av 17-årige jenter i Oslo nå er undervektige. Stadig flere utvikler såkalt ortoreksi, det vil si en ekstrem fiksering på sunn mat.

Forskere er bekymret for ungdommens psykiske helse og rapporterer om søvnproblemer og stigende bruk av antidepressiva. Mens ungdommens problem tidligere var kollektiv "fare", er de nå blitt mer individuelle, skriver forskere fra NOVA, seksjon for ungdomsforskning: "Det som særlig kjennetegner bekymringer rundt ungdoms psykiske helse, er at problemene oppfattes som individuelle. Når ungdoms problemer tilhører den enkelte, kan det også være vanskeligere å angripe med velferdsstatens tradisjonelle virkemidler. (...) En gang var fritidsklubben svaret på problemene. I dag trenger ungdom som gruppe kanskje ikke 'et sted å være', men de trenger kan hende et pusterom."

Det er vanskelig å gjennomføre et tradisjonelt ungdomsopprør hvis foreldrene dine selv er opprørere. Hvordan skal du oppnå at noen hever et øyenbryn hvis mamma og pappa er tatoverte anarkister med et avslappet forhold til seksualitet og rusmidler?

Vi er en hel generasjon rammet av akutt hjemlengsel. Stadig oppdager jeg at gamle venninner, som tidligere var opptatt av rock, øl og sosialantropologi, i dag er mer interessert i kakepynt og håndarbeid.

Hvorfor vil ikke menn lese bøkene vi skriver, høre på musikken vår eller se filmene vi lager? Hvorfor er de ikke interessert i oss? Jeg forstår det bare ikke.

Mange bruker fakta og statistikk for å forsøke å tegne opp gamle kart som viser at menn er menn og kvinner er kvinner. Og fakta er fakta, det kan man jo ikke argumentere mot. Men hva oppnår du egentlig ved å komme trekkende med tallene hele tiden? Jo, ved å insistere på å dele kulturlivet inn i "kvinnesmak" og "mannssmak", eller snakke om typiske "kvinneegenskaper" og "mannsegenskaper", vil store grupper av befolkningen til enhver tid føle at de er urettmessig plassert i en bås de ikke hører hjemme i. Jeg vil for eksempel anta at mange menn synes det er ubehagelig når folk terper på statistikker der de faller uheldig ut: "Menn står for 90 prosent av alle voldtekter, 90 prosent av alle drap" og så videre. Og uten at jeg sammenlikner alvorlighetsgrader: På samme måte som en mann ikke vil bli assosiert med en voldtektsmann, vil jeg absolutt ikke ha det på meg at jeg liker Skal vi danse. For det gjør jeg faen meg ikke!

I blant kunne jeg ofra mye for å få lov til å drikke meg full på vond hjemmelagd rødvin med engasjerte venninner som vil forandre verden, framfor å drikke grønn te i yogaposisjon med jenter som bare vil forandre kroppen.