Bokelskere.no

Han hadde tykt sølvhvitt hår, som ikke gjorde mine til å trekke seg tilbake, en anselig mage, som snarere virket majestetisk og nesten litt truende enn fet - som om han, lik en gresk gud...hadde svelget en kampestein, bare at den hadde ikke tatt livet av ham, men holdt ham brutalt naglet til bakken.

Bare New York fikk gjort sitt, kom begge til å glippe taket og falle fra...Hver eneste dag traff New York sine innbyggere som en veldig, svekkende syndflod, og kun de sterkeste - med en vilje som Spartacus - hadde krefter til ikke bare å holde seg flytende, men også på rett kurs...De fleste endte opp, etter bare et par måneder, langt, langt unna det stedet de opprinnelig hadde tenkt seg, ble sittende fast i en eller annen tornete krattskog av en hengemyr, enda planen hadde vært å dra helt til havet.

Blikket hans ble værende et sted ute på plenen, lik et anker som var kastet ut dit.

Jeg jogget rundt reservoaret i Central Park etter klokka to om natten - en risikabel vane jeg hadde lagt meg til det siste året når jeg var for utmattet til å sove...Det var kaldt, og jeg var gjennomvåt. Grusveien var furet med sølepytter, og det svarte vannet i reservoaret lå svøpt i tåke. Den klumpet seg om sivet langs bredden og visket ut parkens periferi som om den ikke var annet enn et papir, revet av i kantene. Det eneste jeg kunne se av de staselige bygningene langs Fifth Avenue var noen få gylne lys som brant gjennom mørket og speilet seg i vannflaten som matte gullmynter noen hadde kastet uti. Hver gang jeg løp forbi en av jernlyktestolpene, skjøt skyggen min fart og passerte meg, før den raskt bleknet og skallet av, som om den ikke hadde mot til å bli værende.

Hun hadde tatt noen fryktelige plastiske operasjoner, ikke litt oppstramming her og der, men ren vandalisme: struttende kinnbein, øyne og hud strukket så man skulle tro livet bokstavelig talt hadde røsket tak til hun revnet i sømmene. Huden var voksaktig og askegrå, og øyenbrynene tegnet i skjelvende buer med noe som så ut som tusjpenn.

Dersom noe beviste at ingenting varer evig, at alle roser visner med tiden, var det dette. Min første tanke var fra en science fiction-film, at hennes strålende skjønnhet hadde vært et fremmed vesen som hadde tatt for seg, fortært henne levende, for så å gå videre og etterlate seg dette herjede beinrangelet.

Det var som om morgenen slitent strøk en svamp over himmelen, vasket veiskilt og frontruter med et matt badevannslys, mens rytmen fra motorveien dunket under hjulene.

It appeared in the Internet age, pianos, like physical books, were fast becoming culturally extinct. They'd probably stay that way unless Apple invented the iPiano, which fit inside your pocket and could be mastered via text message. With the iPiano, anyone can be an iMozart. Then, you could compose your own iRequiem for your own iFuneral attended by millions of your iFriends who iLoved you.