Bokelskere.no

"Du skal ikke knytte deg til ting eller steder.
Enten mister du alt ,eller så må du forlate alt.
Jeg vet det nå:"

Vår korte jordisk avskjed vil en dag være som intet mot fryden av evigheten sammen.

Hun prøvde å unngå rommet til James. Bøkene, pc - en og høytalerne hans sto og ventet på han skulle komme hjem igjen, men andre gjenstander tjente i større grad til å påminne henne om at sønnen hennes var blitt voksen og hadde gått videre i livet: et elektrisk togsett som fortsatt lå spredd utover gulvet, men som han ikke hadde lekt med på et halvt tiår, og en diger kosedinosaur som var stappet inn under sengen. Før eller siden ville hun bli nødt til å gi bort disse tingene som hørte barndommen til.

Av og til våkner du om morran, og mer vet du ikke om hva som skal skje. Det er lettere å bare følge vindretningen - det er altfor vanskelig å streve mot strømmen. Men det er forskjell på å godta og å overgi seg.

Fra tid til annen. når slitne turister kommer til torget og tar et glass på uteserveringen, legger jeg merke til at noen av dem sitter og leser bøkene mine. Det kommer alltid som et sjokk å oppdage at det jeg har skrevet, lever sitt eget liv, uten meg, på alle mulige språk. Det er en underlig følelse.

Når jeg hører deg fortelle, føles det som om jeg er der. Det er det som er så magisk med forfattere.

Det er fem år siden. Jeg kan snakke om det nå. Snakke om det uten å få frysninger. Jeg kan til og med skrive navnet hennes: Victoria. Victoria. Victoria. Victoria. Skrive navnet hennes uten å få vondt i magen. Uten å få lyst til å gjemme meg. Lyst å drepe henne. Lyst til å gråte. Lyst til å dø. Det er mye, fem år. Mye på papiret. Fem almanakker. Fem somre. Fem vintre. En presidentperiode. Men i livet, i det virkelige livet, det som løper av sted, renner forbi, går sin gang uten at du merker det, der er fem år lite. Det er som i går. Jeg husker alt. Jeg husker hvert øyeblikk. Hver detalj. Hele livet vil jeg huske Victoria.