Bokelskere.no

I hjemlandet mitt hadde folk vært hinsides vokaler og konsonanter og selv setninger når de skulle uttrykke noe. De slo seg på brystet som orangutanger i sinne, og kvinnene rev av seg håret i sorg, de hulket, de trampet og de hylte hvis de opplevde sinne, glede eller sorg. Nordmenn var annerledes.

Tøyengata var som en eksotisk kobraslange, den var fargerik og spennede, men uforutsigbar og dermed farlig.

Der jeg kom fra, drev frykten alt. Man ba for alt. For å finne seg en mann, å få barn. For at barna skulle være trygge, og at de skulle bli leger når de ble voksne. Når du fikk en god jobb, ofret du en sau. Når du ble syk, var det like viktig å be og reise til pilgrimssteder for helbredelse som å ha en god lege. Og når du hadde bedt og allikevel følte at ulykker fulgte deg i livet, følte du deg utilstrekkelig. At du ikke hadde bedt nok eller at Gud kanskje hadde forlatt deg av en eller annen merkelig grunn. Det var alltid noe du kunne gjøre feil. Du var tross alt et feilbarlig menneske. Den skammen det var å bli forlatt av Gud, var nådeløs.

Disse religiøse menneskene var som en kult, de fant fram til hverandre som om de hadde en innebygd radar.

Kanskje jeg trengte et prosjekt. Et kjærlighetsprosjekt. Kjærligheten var tross alt som lys som skar gjennom alt det mørke og alt det vonde. Det fantes så mange typer av den rundt i verden. Det som kjennetegnet alle formene for kjærlighet, var evnen til å være uselvisk, i noen tilfeller for en liten stund, i andre for et helt liv.

Jeg var grønn av misunnelse på klassekameratene våre. De kom fra et slags kosesamfunn, der alt bare var: "kose med mat, kose med dyr, helgekos, og kos med kjæreste." Mens Kako og jeg kom fra et tortursamfunn, der kontroll, frykt og sensur hadde gjort alt til det motsatte av kos. Torturpåkledning, torturskole, trorturuniversitet og tortur-tur til byen. 101

I blokka hvor jeg bodde, var kvinners orgasmer stort sett tause som lydløse håndvåpen, mens mennene kunne skrike så høyt de ville. Når kvinnene snakket sammen, hvisket de, og ble totalt overdøvet av mennene som nesten konkurrerte om å snakke høyest.

Med den bagasjen vi hadde, kulturelt sett, fulgte også forventningene fra andre som kom fra samme område om at man måtte oppføre seg slik man gjorde i hjemlandet. Men hva var vitsen med å dra så langt vekk da? Var det ikke meningen å kunne oppføre seg annerledes?

"Du kan aldri ta bort flekkene til en giraff eller stripene til en sebra." Det var så tydelig. Jeg så det nå. Jeg var en giraff. Jeg var en sebra. Ingen hårbleking ville forandre på det og gjøre meg til en lyshåret løveunge. Jeg var annerledes.

Politiet bablet i vei mens de gikk gjennom kofferten min, og jeg var nummen av frykt, skrekkslagen av det nye landet, med mennesker med blå øyne overalt, og med så mye is og snø på et sted. Jeg repeterte setningen "Me asylem Norway" om og om igjen for den to meter høye robuste politimannen på Fornebu Transit. Han kikket irritert på meg til slutt, og det snøhvite ansiktet hans skiftet farge til rødt. Mannen kunne umulig være et menneske, tenkte jeg og stirret på den hvite, glatte huden i ansiktet hans. Kanskje var han et utenomjordisk vesen som hadde dukket opp fra en boblende klorindam?