Bokelskere.no

"[...] And I just want to know—are you rooting for me? Are you hoping I pull this off?"
Cath's eyes settled on his, tentatively, like they'd fly away if he moved. She nodded her head. The right side of his mouth pulled up.
"I'm rooting for you," she whispered. She wasn't even sure he could hear her from the bed. Levi's smile broke free and devoured his whole face. It started to devour her face, too. Cath had to look away.

Cath felt like she was swimming in words. Drowning in them, sometimes.

You give away nice like it doesn't cost you anything.

Real life was something happening in her peripheral vision.

To really be a nerd, she'd decided, you had to prefer fictional worlds to the real one.

Hun satt i baktrappen. Et fly fløy over henne, og det var feil, helt feil, og søsteren visste det også, for hun klemte hånden hennes hardt, som om de begge ville forsvinne hvis hun ikke gjorde det.
Flyet fløy så lavt, flyttet seg så tregt over himmelen, man skulle tro det så etter det perfekte taket å lande på. De kunne høre motorlyden; det hørtes ut som om det var nærmere enn de ropende stemmene inne i huset. Søsteren strakte hendene opp, som om hun kunne røre ved flyet. Som om hun kunne henge seg på.
Jenta klemte søsterens hånd og prøvde å feste henne til trappen. Hvis du drar, tenkte hun, blir jeg med deg.

Da Cath så opp på Levi, glitret øynene hans, og han bet seg i underleppen. Hun dyttet til han og han brast i latter.
[...]
"Å herregud," sa Levi mens han fortsatte å klukkle. "Jeg klarer ikke mer..." Han begynte å gå ned trappen igjen, og så, etter et øyeblikk, kom han opp igjen og brøt ut i en ny latter krampe.

"Problemet med å leke gjemsel med søsteren din er at hun noen ganger
blir lei og slutter å lete etter deg.
Og der er du - under sofaen, i skapet, kilt inn bak syrintreet - og nekter å gi opp, for kanskje hun bare kjøper seg tid. Men kanskje
har hun også bare gått sin vei...
Kanskje hun sitter nede og ser på tv og spiser resten av potetgullet.
Du venter. Du venter til du glemmer at du venter, til du glemmer at det ikke er noe annet i deg enn stillhet og ro; en maur kryper
over kneet ditt, og du rører deg ikke Og det spiller ingen rolle nå
om hun finner deg - for bare det å glemme seg er nok. (Du vinner når
ingen finner deg, selv om de ikke leter.)
Når du kommer frem fra treet igjen, er det fordi du vil det selv. Det er som å trekke pusten for første gang etter å ha vært lenge
under vann. Kvistene knekker under føttene dine, og verden er varmere
og lysere.
Ready or not, here I come.
Here I come, ready or not."

“I’m probaly going to be crazy for the rest of my life, thanks to her. I’m going to keep making fucked-up decisions and doing weird things that I don’t even realize are weird. People are going to feel sorry for me, and I won’t ever have any normal relationships - and it’s always going to be because I didn’t have a mother. Always. That’s the ultimate kind of broken. The kind of damage you never recover from. I hope she feels terrible. I hope she never forgives herself.”

Underneath this veneer of slightly crazy and mildly socially retarded, I'm a complete disaster.