Bokelskere.no

I drapssaker er de skrøpelige løgnene en fast gjenganger. Man kan riste på hodet av dem eller rive seg i håret i frustrasjon. Men fremfor alt er disse løgnene en påminnelse om hvor fortvilet situasjonen er for den avhørte. Når en drapssak er kommet så langt som til at det blir tatt ut siktelse, er det et desperat menneske vi sitter overfor i avhørsrommet. Og desperate mennesker er nesten alltid slette løgnere.

Det er en kjent sak at leger og helsepersonell ofte dyrker en særegen, svart form for humor. Noe liknende kan nok sies om politifolk. Folk som daglig blir eksponert for ubehagelige, til dels opprørende inntrykk, får behov for å avreagere. Galgenhumoren er en måte å bearbeide opplevelsene på.

Om alle drapssaker i Norge hadde vært omgitt av et så massivt mediekjør som Orderud-saken, ville jeg ha omskolert meg til snekker.

Det plager meg at det et sted går en gjerningsmann løs som ikke er blitt stilt til ansvar for det han gjorde. Jeg tror ikke det er bra for et samfunn at slike handlinger får gå ustraffet hen. Det er rett og slett ikke riktig. Det strider mot alt jeg tror på, og har trodd på gjennom hele mitt liv.

Jeg skjønte snart hvorfor ingen på E-avdelingen hadde potteplanter. Ofte kunne det gå måneder mellom hver gang etterforskerne var innom kontorene sine. Selv kaktuser ville ikke hatt en sjanse.

Å jobbe som narko-etterforsker kan være frustrerende. For hver langer man får tatt, har man følelsen av at det dukker opp to nye. Det blir en daglig kamp mot vindmøller.

En anselig del av livet mitt som politimann har gått med til å lese, få referert og lytte til løgner. Det er noe som hører faget til. Ifølge loven har en siktet full anledning til å forklare seg uriktig. Likevel har jeg ikke kunnet unngå å bli slått av hvor lite troverdig den gjennomsnittlige drapsmannen forklarer seg. Ofte, langt oftere enn man kanskje skulle tro, kan det synes som om den avhørte lar alle hensyn til sannsynlighet fare. Noen løgnhistorier er så hjelpeløse at man nesten får vondt av den som forteller. Som avhører kan man iblant få lyst til å smelle neven i bordet og rope: "For svingende, menneske! Er dette virkelig det beste du kan koke sammen?"

Hvordan forteller man en mor eller far at barnet deres er blitt utsatt for den verst tenkelige forbrytelse?
Jeg tror det må være den tyngste oppgaven en politimann kan ha.
Det er en oppgave som de fleste av oss ikke har noen opplæring i å takle. Vi har ikke annet enn vår egen livserfaring å støtte oss til, vår menneskekunnskap, og det tafatte ønsket om å være til hjelp. Vi leter fortvilet etter de rette ordene. Et galt kan gjøre vondt verre. Det er så lett å trå feil.