Bokelskere.no

Lokalet der jeg noen år tidligere hadde gått opp til privatisteksamen rett ved Sentrum kino, huset alt som kunne krype og gå av norske scientologer - minst 50 personer var møtt opp.

Samværet var viktig, men i Scientologikirken hadde de en konkret plan, et sett med kurs som var lagt opp på en gradient med klart definerte mål for hvert trinn. Det var noe forløsende over et slikt konkret og praktisk opplegg. Jeg fikk en god følelse av å "komme hjem" og å virkelig passe inn.

Barn er flinke til å spørre og grave for å finne ut hvorfor verden er som den er. Voksne kan gå lei av barns utrettelige søken etter å utforske og vite. Særlig går de lei når de selv ikke lenger kan svare på podens merkverdige betraktninger. Når svarene uteblir, eller de blir bedt om å tie stille, slutter mange barn å spørre. Senere slutter de å undre. I stedet for å be meg tie stille eller slutte å stille så vanskelige spørsmål, oppfordret min mor meg til å fortsette min søken etter svar.

Jeg hadde lagt merke til at sanseinntrykkene var sterkere i barndommen enn de var i ungdomsårene. Himmelen var ikke like blå, sanden var sand og grus var ikke ulike små steiner. Vinden var vind og lufta var det den var. Jeg sanset mye, men ikke like sterkt som før. Det var kommet en slags avslepenhet i tilværelsen. Jeg var mer opptatt av å finne svarene på de store spørsmålene, i det fysiske universet, blant stjerner og planeter.

Det ble en helt egen verden, mine turer til Blindern. Det var som om jeg skapte meg et eget univers frikoblet fra alt annet. Her var det ingen andre som bestemte hva jeg skulle gjøre - jeg var selvstendig og stod helt på egne ben. Ingen av mine venner fra Tveita var der, og min familie nikket bare anerkjennende da jeg fortalte om dagens tur til kunnskapens høyborg. Handlingene var mine. Følelsene var mine. Ingen diktater, ingen oppgaver som måtte gjøres, ingen forpliktelser. Det var kun meg og min frie vilje. Ren utforskertrang blandet med kreativ lyst var en herlig følelse. Frihet.

Det kriblet i magen første gang jeg som tolvåring tok T-banen til Blindern og gikk nervøst inn i fysikkbygget. Mannen i vaktkontoret var hyggelig og hjelpsom. Han skulle vise seg å være en fantastisk pedagog. Frank var like stor til sinns som han var stor rundt magen. Han skulle ikke ha barn, men han visste hvordan å nøre oppunder interessen til en liten nerd.

Jeg ønsket meg enkelhet, symmetri, harmoni - en god verden med gode eventyr. Men kanskje var det nettopp verden slik den var som var det ultimate eventyret. Jeg hadde bare ikke funnet min plass i det ennå.

Unlimited power is apt to corrupt the minds of those who possess it.

Maybe truth is not an answer. It's not even something fixed. Maybe truth is our creative contribution to the evolutionary process of this universe.