Bokelskere.no

JEG SKREV for å møte noen, men du hadde en annens tålmodighet, du kom ikke.

Som stemmene våre når vi sitter og lar det mørkne uten å tenne lys, og nesten ikke sier noe, hadde hun sagt.

Og så den enorme rosenbusken, med hvite blomster, tykke som toppluedusker, i tunge klaser, og alle kvistene som tøt samlet opp fra bakken, som strålene fra et springvann. Ordet rosenstokk virker gartneraktig, men har ingenting med noen flora å gjøre, det betegner den nederste delen av et hjortegevir, festet der hornet glir over i skallen, forankrer geviret i skjelettet, slik den synlige delen av et minne stikker opp over alt det andre som hendte, det glemte, historiens usynlige skjelett.

Vel, noen steder står selsomme tuster med noe som kan være gress, men så blakt at det nesten er hvitt (omtrent som pelsen på en fjordhest), og minner mer om tagl (slik som på fiolinbuer) enn om et stykke flora, og disse gresstustene (for nå å kalle dem det) vifter uavlatelig i den vedvarende brisen, som stadig skifter retning og temperatur (noen ganger kjennes den som monsun, andre ganger som råkald aprilvind, andre ganger igjen som en mellomting, eller begge deler samtidig), men aldri (ihvertfall ikke merkbart) styrke. Først holdt den evinnelige, enstonige pistringen på å drive meg til vanvidd, men nå hører jeg den knapt lenger, som om jeg holdt på å bli en del av landskapet selv, ufølsom for alt ubehagelig ved det. Jo, jeg merker når den en ytterst sjelden gang løyer helt, hvor kryptisk stille det blir; da piper lyden av meg selv i ørene som en summetone uten kontakt, og jeg lengter etter at jeg skal stilne, det vil si at vinden skal blåse opp igjen.

Mens jeg var ute hadde skumringen fylt rommene med et halvmørke som liksom dempet alle lyder, et slikt skumringsmørke som synes å tilkjennegi at et eller annet (ikke bare dagen, men noe mer, noe større, uvisst hva) er definitivt forbi.

Det er stadig like uvisst hva han egentlig gjør i dette folketomme kontorbygget, men av den urørlig stirrende, nærmest meditative, ikke lenger nervøse, holdningen hans, virker det nesten som han søkte den samme stillheten, den samme freden, som han tideligere kan tenkes å ha søkt i skogen; og det er teoretisk sett mulig at han akkurat nå tenker på hvordan den samme geologiske grunnen bærer havet og skogen, samt byen mellom dem, og hvordan det dypt under fjellgrunnen igjen hvirvler, bobler og koker av flytende mineraler med en temperatur på tusen grader: magmaen, og at denne kolossale ildmørjen vanligvis ikke synes i det hele tatt, slik at det kraftige lyset fra den er jevngodt med mørke.

Og solen lyser på de forblåste restene av bjerkeløv; det er tidelig høst. Likevel er det som man ved å anspenne seg til det ytterste kan høre en annen lyd, under sjiktet av harmløs, vederheftig hverdagslighet: en forferdelig larm, en mørkets musikk, et de profundis som av dundrende jernplater eller bomberomsdører som smelles igjen, larmen fra et inferno under den trivielle dagen. Men det er ikke bare lydene av militær og paramilitær virksomhet, av offentlig og privat vold, av tortur og terror som synes inneholdt i dette så å si tilslørte auditive fenomenet, nei, kanskje ikke en slik stakkato støy i det hele tatt, men noe som ligner en fjern, veldig eksplosjon, langsom og tidkrevende som evolusjonen av en dyreart, ja, liksom det faktisk, hvis man bare lyttet oppmerksomt nok, var mulig å høre selve verdens galskap.

Etter bare å ha sett havet på flere kilometers avstand over en tid på ni og et halvt år, har jeg mer eller mindre glemt følelsen av varm strandsand mot føttene, glemt lyden av brenningene, glemt hvordan et fjærebelte med tangrak egentlig ser ut, glemt hvordan det kjennes å holde en glassmanet i hånden, glemt lukten av hav, følelsen av hav og synet av hav.

Hvis bevisstheten, og den menneskelige par exellence, kan anses som bråk, en slags evinnelig, aldri hvilende støy, så finnes det altså i steinene og plantene en stillhet som i grunnen er ufattelig, en stillhet som er desto større som den ikke kan oppleves av noen.

Et håndflatestort kamskjell, perlemorshvitt glinsende på den glatte utsiden, men inni med en rødlig sandsteinsfarvet, grov overflate som i søkkene blir til mikroskopiske, porøse og svært ru lameller på tvers av retningen i skjellets spiler, som i sin tur ligner kannelerte greske tempelsøyler, skjønt de smalner av og flater ut mot null ved fotstykket, som om de pekte tilbake mot det formløse punktet de en gang sprang ut av.