Bokelskere.no

Tiden er lånt. Brukt opp. Egentlig har den allerede tatt slutt. Dette er overtid.

"Dere, jeg må nesten fortelle. Her om dagen fikk jeg et selvmordsbrev!"
Ingen hever så mye som et øyenbryn. Seppo slurper på en sjøkreps.
"Jaså. Frille igjen," sier Seppo uten å slutte å spise.
Paul skjærer en irritert grimase.
"Ja, du kjenner jo Frille! Lars-Åke, du kjenner også Frille, gjør du ikke det?"
Lars-Åke rister på hodet.
"Ikke? Nei vel, samma faen. I hvert fall, han har sendt selvmordsbrev sånn cirka hundre ganger før, men har han gjort noe med det? Å, nei da!"
Paul strekker seg etter sennepen.
"Det er jo som å sende ut masse invitasjoner og så avlyse festen. Han begynner å bli slitsom. Jeg ble nødt til å svare ham. Vil dere høre hva jeg skrev?"
Paul spretter av gårde og henter korrespondansen, men uten å vente på svar.
"Hør her," sier han fornøyd da han har satt seg igjen. "Dette skrev jeg: Frille, elskling! Det dør mennesker hele tiden. Hver dag. Overalt. Hva er det som får deg til å tro at du er så satans spesiell? Skjerp deg!"
Han tar av seg lesebrillene.
"Nå, hva synes dere?"
"Visste ikke at du hadde fått deg briller?"
Seppo er som vanlig den eneste som vet hvordan han skal svare Paul.
Paul lyser opp.
"Ja, er de ikke stilige! Det er denne jævla aidsen, en ser jo snart ingenting. I hvert fall skrev han tilbake og ba om unnskyldning og sa at han skulle skjerpe seg".

Alle har måttet sy sin egen gympose i håndarbeidstimene. Lars-Åkes er lilla, og han har brodert navnet sitt på den. Når den er full av klær, dingler den og slår mot beina når man går. Da kan man sparke på den, som en ball i en snor.

Homsen er hermed akseptert, tolerert, får statsstøtte, han kan til og med så smått bli folkekjær.
Betingelsen er at han slutter med homseriet sitt.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.

De vakreste får elske mest.

I den stjerneklare natta uten stjerner er det menneskene ingen vil ha, som ferdes. De er ofte ikke særlig tiltalende og alltid ensomme. I ly av mørket later de som om de er på vei et annet sted.

Sykdommer skulle etter hvert få mange navn: homosexsyken, homsepesten, den nye massedøden, sykdommen som ikke kan helbredes. Den skulle komme til å påvirke dem, prege deres tid og drastisk forandre deres liv.

Men det visste de ikke da. Ikke ennå. De var så unge. Så vidt voksne. De prøvde å finne seg selv. Prøvde å finne kjærligheten. Prøvde å finne en måte å leve sine liv på som ikke hadde vært mulig bare en generasjon tidligere. Med en form for stolthet. Med et minimum av verdighet. Forsiktig hadde de bydd hverandre opp og begynt en uvant dans. På kanten av et stup.

...tenker at han så gjerne vil huske, at de alle må huske, at de ikke bare må brenne ut, alt de har vært med på, både skammen og kjærligheten, det fantastiske og det jævlige, hvor lang veien de har gått, faktisk er, at de må huske hvor de har kommet fra.

...og han har en kjæreste som holder ham i hånden, og som aldri noensinne vil slippe den. Og nei. Han angrer ikke.