Bokelskere.no

Ytringsfridomen har særleg kome på defensiven i spørsmål om langtids framandkulturell innvandring, islam og islamisering, religionskritikk og blasfemi. [...] Det er alarmerande når styresmakter og redaktørar er villige til å slå av på ytringsfridomen, gli over i fornekting, i retning av verdirelativisme og sjølvsensur. Haldningane er djupast sett uttrykk for redsle og ubehag. Frykt utløyser feigskap. (Hallgrim Berg)

[...] alliansen mellom venstresida og det fremadstormande islam er oppsiktsvekkjande. Det er ikkje noko vakkert syn å sjå at sosialistar og kommunistar omfamner den reaksjonære islamofascismen. (Hallgrim Berg)

Det er uklokt å leggja seg ut med kommentariatet. Det gjeld ikkje minst i Noreg, her det er tale om eit rekordarta subsidiesystem - til dømes pressestøtte og hundretals omfattande og finmaska tilskottsordningar innan media, kunst, kultur, akademisk og intellektuell verksemd. Det openberre er eit faktum: Dei som vil opp på statens store fuglebrett, må vera varsame i all si ferd. [...]

Utviklinga er komen så langt at dei aller fleste tonegjevande instansane i samfunnet meiner nøyaktig det same når det gjeld viktige samfunns- og verdispørsmål. Det å ha sjølvstendige meiningar er farleg; du når i liten grad fram. I beste fall risikerer du å bli utdefinert, i verste fall tap av stilling og jobb. Du får i hvert fall ingen plass på fuglebrettet. (Hallgrim Berg)

Faktisk vet vi at til og med Einar Gerhardsen, statsminister og landsfader i nærmere to tiår etter krigen, [...] på dette tidspunktet (i.e. sensommeren 1940) ivret for en tettere kollaborasjon med de tyske okkupantene. Mer detaljert ønsket han å: "[...] i erkjennelse av det parlamentariske systems svakheter gjennomføre et effektivt og handlekraftig folkestyre med nasjonal samling omkring en sterk regjeringsmakt (...) I nært samarbeid med Tyskland virke for at Norge kan hevde sin plass i det nye Europa som blir skapt (...)"

Fra de tidligste tider vet vi at norske konger og høvdinger, store som små, har holdt skalder ved sitt hoff. Men selv om det nok kunne virke oppbyggelig, var det neppe herren selv som hadde størst behov for å høre historien fortalt slik det behaget ham mest. Det er rimelig å tenke at det var et større publikum man diktet for.

Historikerne har hatt vanskelig for å tidfeste når denne tradisjonen tok slutt. Det kan faktisk synes som om den aldri gjorde det. Men et eller annet sted på veien mot dagens samfunn trakk skalden i dress og begynte å kalle seg informasjonsmedarbeider eller PR-rådgiver.

Er det ikke merkelig at nordmenn ser problemer alle andre steder enn der de selv kan gjøre noe med dem?

Georg Johannesen

I rettsaken mot Adolf Eichmann etter siste verdenskrig ble han kjent skyldig for å ha sendt tusenvis av jøder i gasskammeret. Selv hevdet Eichmann med største selvfølge at han var uskyldig og bare utførte ordre etter direktiver og ordre ovenifra. Han hadde ikke noe spesielt misforhold til jøder, men var fullstendig hjernetom for annet enn loyalitet for reglene. Et menneske som behandler et annet menneske som et statistisk objekt burde vel egentlig ha samme opplevelse av seg selv - et statisk objekt i en verden av knitrende papir, knatrende tastaturer og flimrende paragrafer.

Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke en gang alliert med seierherrene.

Mange land har et oljeselskap, men bare ett oljeselskap har et land. Det var Johan Galtung som sa det.