Bokelskere.no

Både hæren og Taliban sto sterkt. Av og til var veisperringene deres mindre enn en kilometer fra hverandre på de samme hovedveiene. De stoppet oss, men virket uvitende om hverandres tilstedeværelse. Det var utrolig. Ingen forsto hvorfor vi ikke ble beskyttet. Folk sa det var som to sider av samme mynt. Far sa at vi vanlige folk var som skallrester mellom to møllesteiner. Men han var likevel ikke redd. Han sa at vi fortsatt burde ytre vår mening.

Vi hadde sett at Taliban kunne ta fra oss penner og bøker, men de kunne ikke få oss til å slutte å tenke.

Mannen drar på arbeid, tjener penger, kommer hjem, spiser og sover. Det er alt han gjør. Mennene våre tror at makten ligger i å tjene penger og kommandere andre rundt. De synes ikke at det er kvinnene som har makten, enda de tilbringer hver dag med å ta vare på alle andre og føder barna deres.

Hele nasjonen var i sjokk i lang tid etter jordskjelvet. Slik føltes det: Vi var allerede uheldige med politisk uro og militære diktatorer, og på toppen av det hele skulle vi takle en naturkatastrofe. Mullaene fra TNSM begynte å preke at jordskjelvet var et forvarsel fra Gud. Hvis vi ikke forbedret vårt levevis og innførte sharialover eller islamsk lov, ropte de med tordenrøst, ville de bli straffet hardere.

Jeg var vant til å være best i klassen. Men jeg forsto at selv om du vinner tre eller fire ganger, betyr ikke det at du vinner også neste gang, hvis du ikke anstrenger deg. Jeg innså også at det av og til er best å fortelle din egen historie. Jeg begynte å skrive talene mine selv og forandret måten jeg fremførte dem på - fra hjertet og ikke fra et ark papir.

Han mente at manglende utdanning var roten til alle Pakistans problemer, og som tillot at dårlige administratorer ble gjenvalgt. Han mente at skolegang burde være tilgjengelig for alle - fattig og rik, gutter og jenter. Utdanning hadde vært en stor gave. Han tenkte at ingenting var viktigere enn kunnskap. Fars drømmeskole skulle ha pulter og et bibliotek, datamaskiner, fine læreplansjer på veggene og fremfor alt toaletter.

I en periode virket fars muslimske identitet viktigere for ham enn alt annet i livet. Han begynte å kalle seg Ziauddin Panchpiri (Panchpiri er en religiøs sekt), og lot sitt første skjegg gro. Det var, sier han, en form for hjernevask. Han tror han kunne ha vurdert å bli selvmordsbomber dersom noe slikt hadde eksistert på den tiden.

Jeg var en jente i et land der mennene skyter i luften for å feire guttebarn, mens jentebarn blir gjemt bort bak forheng. Deres rolle i livet er bare å produsere mat og avkom som rautende bøfler.