Bokelskere.no

Fordi man ikke ventet at jeg skulle leve til godt voksen alder, hadde foreldrene mine oppdratt meg til lek. Jeg skulle ha det moro og hengi meg til livets vidunderlige sider, og glede meg så mye som mulig uten bekymring og uten redsel. Jeg skulle leve i øyeblikket uten å bekymre meg for fremtiden - kort sagt sette min lit til Gud, og hvile i troen på at det var en hensikt med min tilværelse, slik som med alle andres. Jeg skulle være like takknemlig for mine begrensninger som for mine talenter og alt jeg ellers var velsignet med, fordi begge deler inngår i en plan som ligger utenfor min fatteevne. De innså naturligvis at jeg hadde behov for å lære selvdisiplin og ha respekt for andre.

Dette var renspikket, totalt, fullstendig galimatias. Hver gang jeg prøvde å ta for meg de kjente fakta og plassere dem i en slags begripelig rekkefølge, ble jeg feid av banen og slått flat under en kjempebølge av ubegripeligheter.

Jeg var svimmel. En dundrende hodepine bredte seg på skrå fra venstre øyebryn og opp til et sted under hårfeste på høyre side. Øynene sved på grunn av røyken og den salte svetten som rant ned i dem. jeg følte ikke at jeg ble kvalt, men jeg brekket meg på grunn av de beske gassene som blandet seg i selv den relativt rene luften nær gulvet, og jeg begynte å tro at jeg kanskje ikke kom til å overleve.

Jeg sto med ryggen mot soveromsveggen og lyttet. Jeg holdt pusten, men klarte ikke å roe hjertet mitt, som klapret i vei som hestehover på brostein, lik en flokk med hester i panikk på brostein, og jeg følte meg forrådt av min egen kropp.

Kanskje hun bare var falt ned fra en stol og hadde forstuet ankelen. Kanskje jeg bare hadde hørt vinden og fuglene under takskjegget. Kanskje månen er en gul ost, og himmelen en sjokolade med sukkerstjerner.