Bokelskere.no

Den hjelpeløse er uangripelig. Hjelpeløsheten som skall, et uangripelig skall. Rundt hva? Det finnes ikke annet enn ømhet, innerst. Jeg kan ikke tro noe annet. Det harde trenger ikke et hardt skall. Det er det myke som må beskyttes så kraftig. Er det ikke.

Jeg er en liten jente, og så går jeg rundt i verden og jobber og holder på. For et meningsløst strev, når det eneste jeg vil, er å være inntil. En annen. Holde noen inntil meg. Være nær.

Jeg lurer på om han ville like meg sånn. Om han ville få lyst til å ta på meg, sånn. Han tar aldri på meg uten at jeg ber ham.

Den følelsen av at han egentlig ville hatt en annen. Som en svak skuffelse når han ser meg, som om han ser bak meg, for å se om det kommer en til, en annen, der bak.

Vi har flere muskler i ansiktet enn noe annet sted på kroppen. Seks hundre, synes jeg å ha lest. Som kontrollerer. Men samtidig er det noe som syns. Et sted kommer vi til syne. En kan ha tusen muskler men likevel se helt oppgitt ut. Helt forlatt. Vi viser oss, tenker jeg, noe i oss viser seg, kanskje det vi skjuler mest av alt. Kanskje er det sånn. Jeg tenker på kjønnet. Som henger der og dingler. Hvor lett det er å klippe det av.