Bokelskere.no

Jeg har alltid trodd at journalister er en gjeng folk som sitter foran pc-skjermen og surfer på porno mens de bruker en tiendedels hjernekapasitet på å vurdere om det skjern noe annet i verden som overhodet er verdt deres oppmerksomhet. Inntrykket blir aldri bedre av å være innom kontorene deres.

Hva skjedde med at all verdens akvarellmalere og kalligrafer ble hanka inn av forlagsbransjen for å kamuflere det som kan være god litteratur i noe som ser ut som et pornoblad for husmødre?

Han viser seg sjølsagt å være av den intellektuelle Oslorasen. De som alltid har et lesebrett og fem tidsskrifter på innerlomma og t-skjorter med obskure, liksomhumoristiske budskap, som kun hører på vinylplater, som snakker om filosofiske dilemmaer de later som de har tenkt ut på trikken, men egentlig lærte på grunnfag idehistorie eller av ei venninne av mora, og som går inn i en sjokkliknende tilstand, kjennetegna av et påklistra smil og gjennomsiktige øyne, hvis folkeligheten trår dem for nære. De kan bare ha et ironisk forhold til harrykulturen så lenge de ikke møter den ansikt til ansikt.

Jeg har knapt åpna døra til bokhandelen før jeg kræsjer i et utstillingsbord med kvinnelitteratur. Det er virkelig ingenting på det utstillingsbordet jeg kan tenke meg at jeg eller noen jeg bryr meg om skal lese. Jeg tar opp den søttiende boka med jordfarga elementer og løkkeskrift på omslaget, bare for å få bekrefta det jeg frykta: At et eller annet forlag mener dette er ei bok jeg kommer til å omfavne med hele min kvinnelige kropp, fordi den handler om en gripende kvinneskjebne i et fattig land i ei konfliktfylt tid med et uekte barn og en uforløst kjærlighet og en gnagende følelse av frykt, og ei ku som ikke melker og ei høne som ikke verper og en verden som går i oppløsning. Men heldigvis er kjærligheten størst av alt og den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og en dag blir alt så mye bedre. Lest av en million kvinner over hele verden, står det på omslaget i imaginært sprukket permanent, fra et forlag ingen noen gang har forbundet med kvalitet. Jeg sukker tungt og legger boka fra meg.

Jeg stilte bare en betingelse da vi gikk oppover Karl Johan - at vi skulle holde oss unna Tiger of Sweden. Jeg har aldri skjønt poenget med Tiger of Sweden, dette jævlige stedet med altfor stramme dresser og altfor hippe svensker direkte levert til deg fra en fest med prinsesse Madeleine på Stockholms Stureplan. Nesten like ille som Moods of Norway.