Bokelskere.no

jeg ønsker det var mulig å spy ut noe av hjernen, eller skylle den på en eller annen måte. Renske ut slagg, rydde opp, begynne på nytt. Ta ut hjernen og vaske den, som når man vasker et gebiss.

Trykket i dusjen er så svakt at det er som å bli tisset på,

Jul – bare lukten av granbar gir meg lyst til å drikke meg fra sans og samling.

Regelen om at jeg alltid bryter mine egne regler er den eneste regelen jeg ser ut til å følge helt konsekvent.

Alt dette skjedde i tidenes morgen, i den tiden da du besto av våt leire som senere stivnet og ble til et tredimensjonalt kart med en viss topografi, med visse mønstre og veinett - som du må bruke hakke og spett for å få endret på.

Jeg vil at de skal strekke seg etter meg så jeg kan vri meg unna.

Jeg hermer etter de andre, i et håp om at hvis jeg gjør bevegelsene, så følger kanskje resten etter. Det har ikke hendt hittil. Jeg fortsetter å bestå av løse deler som svirrer rundt.

Inni meg er det som om det finnes en slags motkrefter som setter i gang hvis jeg gjør det minste forsøk på å være et menneske det går an å plassere et sted, et menneske med en fast kjerne.

Jeg er et puslespill som faller fra hverandre hver natt og må pusles sammen igjen hver morgen

Sett med mormor og morfars øyne, øyne som blir mer uskyldige for hver dag som går, virker nåtiden som en slags orgie i galskap og forfengelighet og mangel på selvkontroll, en tid da folk står i kø for å vise seg frem, en tid da man tar bilde av kjønnsorganet sitt og sender det rundt