Bokelskere.no

Det er Roars landskap, og smerten hans kommer aldri til å slutte å renne derfra, renne rett inn i årene hans og ut gjennom knokene, ut gjennom den tynneste huden på fingertuppene. Selv om huden er lukket i fine fingertuppbuer, renner likevel smerten ut og blander seg med fargene hans, blir noe annet på lerretet, forvandler seg til lyd, en diger dissonans, en bass som skjærer over i noe lysere, styggere og aldri lar seg skru helt av. Sånn er Roars smerte. Forskjellig fra min.

Det er typisk Roar. Han finner et nytt uttrykk og bruker det så ofte at det devalueres allrede før det har rukket å stige i verdi som nytt og originalt.

Alle har sånne bilder. Glansa flak fra barndommen. Ting som flyter til overflaten av og til.

Jeg er heldig, jeg skal være glad for å være i Praha, stå på Karlsbroa, være sammen med Roar.
Ja vel, jeg er glad for å være i nærheten av Roar. Jeg er jo det.
Men Roar har sin egen agenda i Praha.
Jeg vet ikke hva den er. Men den er der.
Og som et kaldt lysglimt, noe hvitt som fjerner meg fra heten her på broa, fremkaller jeg bildet av Teresa igjen. Høy, antagelig. Helt sikkert mørkhåret. Av en eller grunn forestiller jeg meg at hendene hennes var hvite, bløte. Men neglene hennes kan ha vært sprukne. Eller blankpolert fine, Teresa stelte sikkert hendene sine, fikk dem stelt i en liten frisørsalong der det luktet neglelakk og de sopet gulvet for hår flere ganger uten å få med seg hårene som lå rett ved Teresas høyhælte sko. Kanskje hun bøyde seg ned ute på gaten etterpå og tørket vekk den lille kransen med hår som lå ytterst på skoen hennes og tilhørte en annen kvinne eller mann. Teresa kan ha vært rund, jeg stryker hånden over ribbeina mine, jeg kjenner dem gjennom T-skjorta, harde, fremtredende.
– Ellen, sier Roar.

Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye.

Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik