Bokelskere.no

Hun prøver å la all sin innestengte pasjon få fritt utløp under sonatens første sats, som om hun setter vinduet opp et øyeblikk og gir fuglen i hennes indre en sjanse til å fly fritt og høyt over havet. Det gjelder å ikke bli en del av havet. Ikke bli oppslukt av det selv, men iaktta det ovenfra. Slik gir det henne det pusterommet, den inspirasjonen og frihetsfølelsen hun trenger. (...) Hun sitter med øynene lukket i det hun setter den første akkorden, som om hun ikke er tilstede i rommet. Som om hennes kropp er der, men bare den. I disse timene ved flygelet er hun følelsesmessig helt borte, fullstendig hengitt til visjonen. "Grave" står det på noten. Det skal spilles alvorlig, tungt og lidelsesfullt, som en mann ville ha elsket, tenkte hun, hvis han endelig fikk røre ved den kvinnen han elsket, etter flere års smertefull atskillelse.