Bokelskere.no

Det kjentes tungt i brystet, for hun skjønte ikke hvordan hun skulle orke å bo på et sted der det ikke fantes noe som var vakkert og ikke noe som var morsomt.

Hun hadde aldri visst at ord kunne være så vakre, og de sank ned i hennes sinn som morgendugg på en sommereng. Å, hun ville gjemme dem der til tidenes slutt og aldri glemme dem, men alt da hun og Pompadulla var tilbake i fattiggården igjen, var de forsvunnet for henne. Bare et par av de vakreste hadde hun igjen, og dem sa hun stille for seg selv om igjen og om igjen

Spiller min lind,
synger min nattergal?