Bokelskere.no

Som regel ender jeg i en krøll på gulvet mellom bordet og oppvaskbenken. Blir liggende å holde rundt meg selv mens jeg gråter isen ut av brystet. Store blokker av nedfryst liv løsner og går i fossen.

Det fantes ikke noe bak fasaden hos meg. Bare et slags stumt skrik som var frosset fast i knoklene, uten at jeg noen gang tenkte over det. Jeg hadde alltid følelsen av at jeg hadde vært borte den dagen de andre fikk vite hvordan man skal leve.