Bokelskere.no

Krystall skinner ikke etter et år i skap. Sånn er det bare. Det holdes ikke levende, det som verdsettes for høyt.

Hvor enkelt kan det ikke være å elskverdiggjøre en som ikke finnes, å omgjøre livet, etter døden. Hvem kan vel ikke hedres da?

Gleden henger som rød dis oppunder taket, fyller hele institusjonen med noe levende, noe uinstitusjonalisert.

Man skal ikke tale sannhet med de pårørende, det er institusjonens kanskje fremste regel.

Så er Andreas hjemme. Så hjelper vi Emil med leksene. Så lager jeg kveldsmat. Så legger vi Emil. Så leser vi eventyr. Så ser vi på TV. Så ser vi på hverandre.

Jeg høres ut som en nyutdannet pedagog, det hjelper ikke på kvalmen

Jeg har lett og lett og lett, etter feil, etter løgn, etter humbug, men jeg har ikke funnet annet enn min egen mistanke

Jeg finner det med ett ganske ubehagelig, dette spillet. Hadde det kanskje ikke vært mer befriende å kalle en spade for en spade, i stedenfor å slippe løs denne løgn-onanien, tillegge åpenbart funksjonshemmede folk funksjonsfriske egenskaper, gjøre dem til ønsketanker, fornekte dem, fortrenge dem, forvandle dem? Som nå. Som alltid.

Og kveldene mine fortoner seg på samme vis som før. Vi sitter rundt et bord, vi tre, vi spiser, snakker, porselener. Vi sitter rundt et bord og er familie, et hjem. Ingen har den fjerneste anelse om hva det er som ikke sies.

Men hva med deg da, mamma, du vil jo ofte være alene. Tenk om du har rabies, hviner han, og tårene tar til å fosse på nytt, de er ustoppelige, jeg blir nødt til å sette meg ned til ham, stryke på ham, klemme ham, holde ham, og insistere, hardt og moderlig: Mamma har ikke rabies!