Bokelskere.no

Jeg har prøvd å rette ryggen i det siste, i offentlige transportmidler som t-banen, bussen, jeg har stått med løftet hode og trukket skulderbladene sammen mot midten, som jeg har lært, i grønnsaksavdelingen på Kiwi, i undertøysavdelingen på Lindex. Jeg har prøvd å "ta plass i verden" foran togtabellene på Oslo S. Jeg så en sky som lignet en ryggrad, den hang over Torshov. Jeg lurte på om den var min, i og med at jeg mangler en.

Hvis jeg bare samler nok sol inni meg, kanskje neste vinter blir bedre. Hvis jeg samler det til en gyllen ball rundt hjertet, rundt lungene, kanskje jeg kan lyse i mørket. For det blir mørkt igjen.

For 300 millioner år siden var alle kontinenter en del av ett stort, vi kaller det Pangaea. Da det delte seg i to, ble delene kalt Laurasia og Gondwana, som siden har delt seg igjen til å bli alt det vi i dag kan se på google maps. Vi mener at for enda lenger siden har det vært andre superkontinenter, og hvis de fantes, het de (blant annet) Nuna, Rodinia, Pannotia. Jeg tror på dette: at eksistensen på mange måter handler om å gi ting navn.

Minner er fysiske, de sitter i hjernen, i nervecellene. Hjernen du går ut av rommet mitt med, er derfor fysisk annerledes enn hjernen du kom inn til meg med - noen få celler har endret seg, byttet kontakter i nettverket, forbundet seg med nye celler, andre celler, noe har skjedd og blitt ingravert i hjernen. At du kan huske å ha vært her, er en rent fysisk endring i vevet som er deg. Etter hver gang jeg ser deg, er jeg ikke lenger den samme. Etter at jeg sluttet å se deg, er jeg ikke lenger den samme.

Jeg kan holde rundt meg selv, men jeg kan ikke kysse meg selv i nakken.

Så lenge man puster, er situasjonen under kontroll.

Fordi vi ikke kan oppleve selve døden, siden opplevelsen er noe som hører livet til, vil den som lever i nået leve evig, sa du. Hvis dette nået skulle vart evig, ville jeg heller vært død.

Du sa at du ikke ville se meg lenger, ja, at vi ikke fungerte, ja, at vi ville få det bedre hver for oss. Ja. Og døden, ja. Den døde onkelen, ja. Det er forbausende hvor lite jeg føler i dag. Jeg er tom, jeg er en aldeles glatt og rungende beholder, det er forbausende at folk ikke kan høre ekkoet når jeg går forbi, det er i det hele tatt mye som er forbausende.

Vi legger igjen en liten bit av oss på alt vi tar på, og du har tatt på meg og jeg står lenge i dusjen for å få det av. Vasker meg etter bruk. Jeg vil ha tilbake min egen bakterieflora.

Hvordan kan jeg se hva jeg selv gjorde og ikke bare hva du gjorde? Hvordan kan jeg finne betydningen av det jeg sa, hvem som hadde rett, når jeg sa det jeg syntes var rett? Vi vet ikke engang hvordan vår egen galakse, Melkeveien, ser ut. Vi vet hverken hvordan spiralarmene ligger eller hvor mange av dem det faktisk er, det meste er skjult av vår egen posisjon, det faktum at vi er midt inne i den. Som at vi ikke kan se vår egen rygg, vårt eget bakhode eller vår egen oppførsel.