Bokelskere.no

Der og da visste Rime at han var i fare. Fordi råta brått virket som en liten pris å betale for å være nær henne.

Du er ikke råta, Hirka. Du har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Du er alt som er sant og godt i denne verden. Det er vi som er råta. Ikke du.

Rime forstod med det samme hvorfor Rådet ønsket denne mannen død. det var en mann med overbevisning. en mann som tok valg, og som var forberedt på å møte konsekvensene.

Død har aldri løst problemer. Død er bare død. Det har aldri gjort noe bedre, og kommer heller aldri til å gjøre det.

Å samle på feil er farlig tidtrøyte. Det blir mange etter hvert.

Hun beskrev et steinras av hendelser som tilfeldigvis hadde kommet over henne, og hun rullet bare med fordi hun måtte. Slik var det ikke. Rime hørte det hun selv ikke hørte. Han hørte valgene hun hadde tatt. Ikke fordi hun måtte. Heller ikke fordi hun nølte til hun ble tvunget til handling. Hirka hadde tatt mange valg av den enkle grunnen at det var det riktige å gjøre.

"Det finns ikke grenser for hva de tillater seg under Ritet. Prisen dobler seg over natta! Tror de folk blir dummere bare fordi det blir flere av dem?"
"Folk blir dummere når det blir flere av dem", svarte Hirka.

Han reiste seg og grep tak rundt skuldrene hennes. Nærheten kom brått og truende. Den pirket på noe rundt hjertet hennes som måtte få ligge i fred.

"D-det står en mann utenfor." Rendar knuget hjelmen mot brystet.
"En mann?" Urd hevet et øyenbryn. Var det mulig å bli mindre konkret? Foreldrene hans måtte være søsken.

Hun grep rundt sengestolpen for å klamre seg til glemselen hun hadde hatt bare for et øyeblikk siden. Morgenglemselen. Den befriende tomheten før hun riktig våknet. Men de rant mellom fingrene som sand. Hun husket.