Bokelskere.no

Venn deg til motgang, bemerket min mor hvis jeg begynte å sippe om noen for eksempel knuffet til meg, men hun sa aldri at jeg skulle knuffe tilbake. Du er en middels knuffer, så det bør du ikke basere deg noe særlig på. Vær sterk, ikke knuffete.

Jeg eide ett vindu mot morgenrøden, ..............

Bestemamma ba for min far hvert øyeblikk av sitt liv, resten av tiden skjelte hun ut min mor.

For De vet det, kjære, at en mor er evig og alltid mor. Og barnet er evig og alltid et barn. Det er moderens og sønnens skjebne.
Herr læreren er jo...... vel, han er jo ikke lenger et barn.
Du gode Gud! Kaller De min sønn herr lærer? Nå står ikke verden til påske!

Banalt, men banaliteter er sanne (dette er også banalt; dette også; og så videre: og kanskje på enden, altså akkurat etter det uendelige semikolonet vil påstanden en eller annen gang likevel si noe nytt: . . . . )