Bokelskere.no

Jeg vet ærlig talt ikke hva som er best. Når ting virker umulig å håndtere, skal man da bryte helt med det gamle livet? Jeg prøvde det da jeg var atten. Eller er det bedre å leve med historien sin og heller prøve å omfavne den? Vi bærer fortiden med oss alle sammen på en eller annen måte - bokstavelig talt i cellene våre, slik som Celi gjør, i hulrommene av sjelen, i form av bortgjemt frykt man kanskje ikke engang har innrømmet for seg selv, eller i gammel kjærlighet og knuste hjerter, avstengt fra det vi føler i dag, pakket vekk der ingen kan se det.

Vi bærer fortiden i oss, alle sammen, på en eller annen måte - bokstavelig talt i cellene våre, slik som Celi gjør, i hulrommene av sjelen, i form av bortgjemt frykt man kanskje ikke engang har innrømmet for seg selv, eller i gammel kjærlighet og knuste hjerter, avstengt fra det vi føler i dag, pakket vekk der ingen kan se det. Historiene våre er her, alle sammen, og kommer snart opp til overflaten igjen - og det flommer over av liv under den glatte overflaten, akkurat som Alligatorvannet på en varm sommerdag. Hvorfor skal man gjenskape seg selv et annet sted når det er så mange overraskelser i det jeget man nettopp har begynt å bli kjent med, og som har røtter langt tilbake i fortiden? Vi kan ikke forandre fortiden, men vi kan skrive vår egen del av historien.

Det slo meg at vi alle tar avgjørelser på grunnlag av kjærlighet eller frykt, eller begge deler, og disse valgene sender oss i helt nye retninger.

Noen ganger tror jeg ikke vi vet hva vi vil før det treffer oss i ansiktet.

Selv om jeg har jobbet på sykehus i mange år, hater jeg fortsatt lukten av venteværelser. De minner meg om alle de gangene jeg har stått og sett på mens en lege har gitt dårlige nyheter til en utslitt familie, eller når jeg har kommet inn for å hente foreldrene til et barn med kreft fordi det gikk mot slutten.

Minnene fra da jeg var ung, fra min fortid med Mason Collier, kommer ubudt og uventet. Har jeg egentlig noensinne sluppet helt taket i Mason? Hvorfor gjør det fortsatt så vondt å tenke på at jeg mistet ham?

Kanskje det er fordi Mason Collier var min første kjærlighet, og ens første kjærlighet graver ut en grop i hjertet som aldri kan fylles av andre. Dette er jeg helt overbevist om, og likevel var jeg sikker på at jeg hadde befridd meg fra disse følelsene.

Før jeg oppdaget at jeg var gravid , hadde jeg ikke engang vurdert tanken på å få barn, men da Celi ble født, smeltet hjertet mitt til en pytt som jeg ikke har klart å tørke opp siden. Hver gang hun ser på meg med de store, grønne øynene og stiller et ab sine bisarre spørsmål, forelsker jeg meg i henne på nytt, selv om hun sliter meg fullstendig ut med den endeløse nysgjerrigheten sin.