Bokelskere.no

Samtidig fortsatte mediapresset.
En tidlig morgen kom et av de minste barna våre
løpende opp til Signe og meg, og fortalte at det
var noen fremmede i stua. Vi gikk ned og møtte et
russisk nyhetsteam. De påsto de hadde ringt på,
men da ingen svarte gikk de bare rett inn og
begynte å ta bilder av stua vår.
Jeg hev dem på dør.

Et tysk mediahus tok en dag kontakt og fortalte
at de ville skrive en rekke ting om meg og min
bakgrunn som overhodet ikke stemte.
Jeg sa at alt var feil, men betingelsen for å få
rettet feilene var at jeg gav et eksklusivt
intervju. Det gikk jeg selvsagt ikke med på.
Om de skrev noe, eller hva, aner jeg ikke.
Skulle vi fulgt med på den internasjonale media-
dekningen, ville vi ikke fått tid til annet.
Det holdt lenge å kjenne det norske mediabildet
for å vite om vi nådde fram med budskapene og
fremdeles hadde den troverdigheten som skulle til
for å kunne gjøre jobben vår.

Jeg fikk også direkte beskjeder fra andre uten-
landske journalister at det verserte rykter om
min tvilsomme politiske tilknytning, siden jeg nå
utførte oppdrag nummer to for politisk ekstreme
kriminelle. De kunne fortelle at mange stilte
spørsmål ved min person og at jeg burde komme opp
med en god forklaring hvorfor jeg hadde påtatt
meg dette oppdraget. Flere av dem kom åpenbart
fra land med svakt rettsvern. Det var likevel
ubehagelig; jeg var ikke vant til å ha fiender.

Jo mer vi kategoriserer og grupperer, desto lengre blir veien og desto vanskeligere bli integreringen, enten det gjelder å komme tilbake til arbeidet, nabolaget eller andre sosiale sammenhenger.

Dagens ungdommer virker mye mer samfunnsbevisste...... Ungdommer ser enkeltmennesket, fordi det er en venn eller venninne. Ungdommer kjenner etter om det menneskelige er på plass før de blir med i gjengen, eller holder seg unna. Det virker som de har en intuitiv forståelse av menneskerettigheter som likeverd, respekt, rettferdighet og medbestemmelse - før vi voksne lærer dem å dele mennesker inn i kulturer og kategorier som vi enten skal like eller mislike.

Når målene er tydelige og alle har eierskap til dem, behøver ikke alle å ha rett hele tiden.

Om den forferdelige ettermiddagen 22. juli med drap og masseødeleggelse kan føre til at vi forstår hverandre bedre når vi bare kutter ut de små uoverensstemmelsene og tenker verdibasert, da er det håp. Da vil vi oppdage at vi mennesker stort sett er like - uansett hvem vi er.

Mange i min generasjon,og kanskje spesielt den generasjonen som kommer etterpå, søker lykken gjennom å bli sett. Ikke det å bli sett av sine nærmeste, men å bli sett av flest mulig. Jeg tror at jo flere som ser deg, desto mindre blir du sett, og desto mindre blir du. Det å bli sett handler om å få respons, og det handler om å kunne speile seg selv i andre mennesker. Og hvis du skal speile deg selv i uendelig mange mennesker som ser deg gjennom et tv kamera eller et glossy ukeblad, så blir du veldig ubetydelig, ikke bare for omverden, men også for deg selv. Det er ved å speile deg selv i nære venner og de som kjenner deg og de som elsker deg, at du former en tydelig personlighet. Det gir deg styrke og trygghet og gjør deg kjent med den som det er aller viktigst å bli kjent med, nemlig deg selv.

Det er ikke noen motsetning mellom sorg og styrke. Jeg tror tvert imot at sorg og styrke er på samme side av den skalaen som former et menneske. Det er sorg og styrke som former oss til hele mennesker, som gjør at vi kan være gode borgere, at vi kan være gode mot hverandre. Og det er det livet handler om når alt kommer til alt.

Men å leve med sorgen betyr ikke at du ikke kan leve et godt liv eller skal la være å glede deg over alle som er friske. Kjenne den daglige gleden over at du er til og at de rundt deg har så høy livskvalitet som det går an - på sine premisser. Kjenne at du kan le, at du kan gi noe og ha styrke til å bidra, ikke bare overfor familien, men også overfor samfunnet.

Ærlighet er ikke noe du kan iføre deg eller kjøpe. Den kommer innenfra, som en del av ditt personlige verdigrunnlag.

Å fortelle sannheten betyr ikke nødvendigvis å si alt, men at alt du sier er sant[...]