Bokelskere.no

Jag vill i mitt liv få älska någon som älskar mig.

"Og på steder der folk blander seg, du vet, sånn som på T-baneperrongene på kveldstid, da er det null øyekontakt som gjelder. Se hvor du vil, rett frem, inn i flisene, opp i taket, men ikke for lenge på mannfolka, de kan være så jææævlig følsomme. Og hodet høyt, elskling, hold hodet høyt! Litt faens stolthet må man ha."

Vær stolt av deg selv, pleier vennene hans å formane ham om, men hva er det egentlig å være så stolt av?

Noen ting skal man ikke vite, ikke finne ut, noen veier skal man ikke gå, noen dører skal man ikke banke på.

Man trenger ikke å forstå for å elske bunnløst.

Han kan sitte i T-banevogna og iaktta de andre. Late som om han ser ut gjennom vinduet på fjellveggen som raser forbi, men egentlig betrakte dem alle i vindusglassets speilbilde. Betrakte dem, ta dem inn, dissekere dem, en slags samleraktivitet. I all stillhet eier han dem.

Tvil er mer skadelig enn nær sagt alt annet.

Kjærlighet og kontroll - de to tingene lar seg ikke skille fra hverandre.
Egentlig vil han rope høyt, riste i sin elskede, tuske liv i ham, slå ham, kjærtegne ham, trøste. "Ikke gråt, kjære deg! Ikke gråt!" Men han roper ikke. Han slår ikke, kjærtegner ikke, trøster ikke.

Skal du drive og tørke tårer, er du nødt til å bruke hansker!

Gjennom å begrense sin kontekst oppnår man normalitet.
Men hva skjer hvis den unormale, som av og til har fått oppleve seg selv som normal, venner seg til det og begynner å kreve å få være normal også utenfor den begrensede konteksten, også når han eller hun forlater det lukkede rommet bak forhengene?
Nei, Gud hjelpe oss, hva kan da skje?