Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Firenze var hjemsted for en av verdens mest feirede døpefonter; i mer enn sju hundre år hadde den blitt brukt til å rense og døpe unge florentinere - blant dem også Dante Alighieri.
Langdon så umiddelbart for seg bygningen som inneholdt fonten. Det var et spektakulært, åttekantet byggverk som på mange måter var mer guddommmelig enn selve Duomoen. Han lurte på om han hadde hadde lest alt han behøvde.
Kunne dette være den bygningen Ignazio refererte til?
En stripe av gyllent lys strålte nå for Langdons indre blikk, og et vidunderlig bilde materialiserte seg; to spektakulære bronseporter - lysende og glitrende i morgensolen.
Nå skjønner jeg hva Ignazio prøvde å fortelle meg!
All tvil forsvant da det øyeblikket etterpå gikk opp for ham at Ignazio Busoni var en av de svært få menneskene i Firenze som hadde hatt muligheten til å åpne de portene.
Portene er åpne for deg, Robert, men du har dårlig tid.
Langdon leverte iPhonen tilbake til den gamle damen og takket henne overstrømmende.
Han fortet seg bort til Sienna og hvisket opprømt: "Jeg vet hvilke porter Ignazio snakket om! Paradisets porter!"
Sienna så tvilende på ham. "Paradisets porter? Er ikke de i himmelen?"
"Faktisk," sa Langdn med et skjevt smil og beveget seg mot utgangen. "Hvis du vet nøyaktig hvor du skal se, så er Firenze himmelen.
Husk denne kvelden… for her begynner evigheten.
"Jeg har hørt om benektelse," sa Langdon med lett ironi, "men jeg tror ikke det eksisterer."
En lett morgenbris strømmet opp gjennom sykehusklærne hans, og Langdon merket at det blåste kjølig luft på steder der det ikke burde ha gjort det.
De mørkeste stedene i helvete er reservert for dem som forblir nøytrale i tider med moralsk krise. Betydningen av disse ordene hadde aldri før stått så klart fram for Langdon: I farlige tider er det ingen større synd enn passivitet.
Når det gjaldt verdens tilstand, var benektelsen blitt den globale pandemien.
«Hvis vi ikke ønsker dem velkommen,» svarte Sienna, «da fortjener vi like lite å overleve som huleboeren som fryser i hjel fordi han er redd for å tenne bål.»
Det er bare én ting som smitter raskere enn et virus, tenkte Sinskey, og det er frykt.
Heldigvis var grådighet en internasjonal synd.