Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Det er vanskelig å glemme den man er blitt glad i.
Vi kan ikke gjøre mer enn så godt som vi kan. Sånn er det. Mer kan vi ikke få til.
Livet innhenter alle til slutt, hverdagens evige tromme dunker virkeligheten ubønnhørlig på plass, og selv den mørkeste sorg faller inn i rytmen.
[...]bøker kunne hun ikke gå tom for. Hun leste og leste, stadig nye. Setningene var småstier. Gjennom tåken av trøtthet krøp hun på dem, ordene ar blomster, røtter hun kunne gripe rundt. Hun kunne ikke gå tom for stier.
Det var ord i bøker, det visste hun, som laget store bilder i hodet, bilder som kunne få henne til å drømme seg bort, gi henne vinger å fly med.
Jeg tenkte: Hun er sterk nok. Sterk nok til å ha meg i sin hule hånd. Hun kan tåle tyngden av kjærlighet fra et helt fjell.Uthevet tekst
På nattbordet lå fortsatt stablene med blader, bøker. Hvordan kunne alt ligge der som før? Gjennom vinduet så hun den grøtete vinterhimmelen. Den samme. Bare inne i henne var alt på vrangen. Endevendt. Kastet rundt. Inni henne hadde alt mistet sin faste plass.
Hun tenkte at han var en av de utvalgte få som eide en bit av alle tings kjerne - som andre derfor gjerne vil være i nærheten av.
En følelse av å være på feil sted grep henne stadig. En uutholdelig rastløshet hun ikke helt fikk tak på; hvis hun stoppet opp et sekund, sank i seg selv, var det den følelsen hun druknet i, at hun var i feil rom. Feil ord i munnen. Feil klær på kroppen. På lesesalen var det en annen bok hun skulle ha lest, alltid en annen enn den hun holdt på med. I kjøkkenet laget hun aldri den riktige maten.
Hver kveld lå hun å ventet på søvnen. Hun hørte den, rundt seg, et tassende pinnsvin gjennom natten. Hun så de svarte, blanke øynene. Pinnsvinryggen skrapte langs veggen. Hun lå å stirret ut i det lukkede mørket, så konturene av skapet, rommets beskjedne vegger. Alt hun kom borti ble ødelagt. Hun skulle bli til en gul, gammel skygge