Bokelskere.no

"Ikke dø, Gabriel," sa jeg og begynte å grine.
Men han gjorde det, helt stille, mens han fortsatte å stirre på meg. Han fantes. Så fantes han ikke.

Vi klatret videre til vi var omgitt av skog. Over klippene langs veien styrtet vann ned i dype kløfter.
"Tenke seg til at slikt som dette har eksistert hele tiden," sa jeg. Et øyeblikk fortonte det seg som det ikke fantes bekymringer her i verden. Jeg tenkte på moren min som sløyde fisk i Limehouse og Ishbel som gjorde seg ferdig på scenen på Quashie´s.
"Jeg skønner akkurat hva du mener," sa Tim.
Det var rart med Tim og meg. Jeg tror ikke vi noen gang egentlig snakket ordentlig sammen, vi førte ikke samtaler, slik jeg kunne gjøre med andre. Med Skip kunne jeg skravle hele dagen. Tim og jeg snakket ikke. Men vi skjønte hele tiden hva den andre mente.

Tim wrote up stock. I counted and he wrote down. Thus: One Chinese alligator. The alligator stretched smiling beside us on the other side of iron bars, half in, half out of his water. Four Japanese pigs. Fourteen Barbary apes. Twelve cobras. Eight wolves. One gazelle. Sixty-four tortoises. A guess. You never could tell with the tortoises; they moved around too much.

Then, I might as well have stepped into a picture book. The animals were the stuff of fairy tales, the black bear with the white bib, the sideways-looking eye of the baby elephant, the head of the giraffe, immense, coming down at me from the sky to wet me with the heat of its flexing nostrils.

The first room was a parrot room, a fearsome screaming place of mad round eyes, crimson breasts that beat against bars, wings that flapped against their neighbours, blood red, royal blue, gypsy yellow, grass green.

I loved running errands. One way was the Tower, the other Shadwell. The shops were all packed with the stuff of the sea and ships, and I loved to linger outside their windows and hang around their doors getting a whiff of that world.