Bokelskere.no

... Tenker at alt får vente. At iblant er det best å gå sidelengs for å komme fremover hvis man vil unngå å miste fotfestet.

Vi setter opp regler, stilletiende overenskomster for hvordan vi skal leve sammen, og følger dem. Men så finnes det enda mer stilletiende overenskomster, så stilletiende at de bare kan høres av noen få og følges av enda færre, og i de overenskomstenes navn går mennesker under.

Likhet for loven?
Javisst, ja.
Rettferdigheten eksisterer ikke.
Rettferdighet er de rikes påfunn for å holde massene i sjakk, få dem til å tro på begrepet, at verden er på vei dit, når den i virkeligheten er på vei i motsatt retning.

Du er auraen av lys rundt en verden dømt til evig mørke, forbannet av sine egne handlinger.

Og dette er egoistenes mantra, tenker Malin.
Ondskapens fremste forbundsfelle.
Vil ikke vite.
Vil ikke se.
For da finnes ikke det onde. Da finnes ikke de pedofile, fedrene som voldtar døtrene sine, mennene som forgriper seg på unge jenter fra land som ikke en jævel bryr seg om, da finnes ikke mennesker som Jenny Svartsjø, og den som ikke finnes, kan jo ikke rammes av noe vondt.
Slik er det.
Hvis man lukker øynene, forsvinner den virkeligheten man ikke vil se.

Og da de så fulgte Emanuel Ärendsson fra rom til rom, ble hun fylt av en merkelig følelse av å befinne seg et helt annet sted enn der hun var. Det føltes som om de diskret mønstrede tapetene, de fargerike litografiene, de vevde mønstrede gulvmattene og de patinerte gamle møblene bare var rekvisitter i en forvirret film som egentlig handlet om noe helt annet.

Det magre, grå ansiktet har blåmerker rundt det ene øyet, og den tynne huden er stramm og spent og dekket av små, røde blemmer. Bustet, tynt, gråbrunt hår som glinser av fett, og hele Britt Svartsjös skikkelse puster oppgitt, som om hun og verden er kommet overens med ikke å bry seg om hverandre lenger.