Bokelskere.no

Hun var vårbløyte i en eng. Gud bevares som hun tinte, hun skulle gråte av seg hele den forfrosne ungdommen.

Nå har hun det som disse løse snelagene i fjellet. Bare pusten av en fuglevinge, så går det store skredet i dypet.

Flyktig er det levende. Vinden farer over det, og det er ikke mer.

Eller det henger en dag en ganske alminnelig vedsag i en snor fra taket. Henger uomtalt til vi er modne for de årtuseners kløkt kløkt og erfaring som ligger skjult i en vedsag. Ruser, garn, plogjern, løshommel, gryter, kanner, panner, det vandrer over veggen vår alt sammen, ofte skjult under teppet til å begynne med, til forundringen er vakt over de alminnelige tings skjønnhet, som en flyktning på jorden må se.

Hønsene fant jeg ikke, men jeg fant den første hestehoven, en søvnig og ullkledd liten fyr, ikke lenger i halsen enn Henrik den åttende av England.

I fergekroen er det bare lys i den lille slyngelstuen, som folk kaller den, og som er hyggeligere enn de såkalte pene lokalene. I slyngelstuen er gulvet slitt mellom kvistene, på de bare plankene ser en furutreets grove, røde speil. Her står den svarte, herjede buffeten med de skinnende glassene. Og her er luften som en saftig skrå.

Tjelden er kommet. En halv time før solnedgang, da strålene var lange og messinggule, kom jeg gående langs strandengene. Her ute har tuene nå slitt seg gjennom skorpe-isen som tærne gjennom en strømpefot.

Konen sto og tok ned vasken av klessnoren, et par gutteskjorter og noen lommetørklær, stive som papp av frosten. Snoren var spent over den lille haven, hvor barn og høns hadde slitt bort alt annet liv enn benranglene av et par stikkelsbærbusker.

Frederik er en ærgjerrig herre. Han kan ikke nøye seg med Sandøen og Næs, han vil til vers. Det kommer han nok også. Men han er ikke en sjef som står med fingrene i ermegapet mens folkene hans arbeider. Han er alltid med selv. Et flyvende menneske er Frederik, spinkel og aktiv, en virkelig dobbeltbekkasin. Han går i ridebukse og gammel offisersjakke, enda han bare har vært korporal, men det kler ham. Flekker og søle virker dekorativt på den fikse Frederik.

Solen gjør skolestuen lummer. Det lukter ulmende torv her, utstoppede fugler, tørkete havdyr fra samlingen over hodene våre, et hengeskap med besynderlige ting, funnet på land og i hav. Det lukter rugbrød, fett og rullepølse av de åpne barnemunnene. Munnene står jo åpne, vi er på langfart, og munnen er sjelens og fantasiens dør, den må stå åpen når sjelen skal reise.