Bokelskere.no

Det var pussig. Han hadde aldri innsett det tidligere. Alle hadde en mor. Hvert eneste menneske i verden hadde en mor.

Regn. Som faller. Og vind som blåser, og trær som vokser, og fargen på ting, og gatene der jeg har hørt fugler synge. Skjønner du nå? Jeg vil leve. Skjønner du?

Den andre regelen, som gjaldt herfra og utover gjennom alle andre øyeblikk den dagen, var at han aldri måtte forstyrre sitt indre mørke med lyset fra en tanke på sitt eget liv eller med noe forsøk på en erindring. Han hadde ikke bare slått seg til ro med at han ikke visste noe om seg selv, han ville ikke vite noe. Dette var en instinktiv forsiktighetsregel hos Tsotsi, ting måtte få være i fred. Det var også den regelen det var vanskeligst å følge, på grunn av livets egenrådige og irrasjonelle natur.

Han lærte å passe seg for den svakheten det var å ha sympati for eller medfølelse med andre som var svakere enn en selv, og oppdaget for eksempel hvordan man skulle bære seg at for aldri å kjenne den smerten man påførte andre. Han hadde ikke bruk for minner. Dessuten hadde han ikke noen.