Bokelskere.no

Klaging som strategi fungerer ikke. Vi har alle begrenset med tid og energi. Enhver tid vi bruker på å sutre, vil sannsynligvis ikke hjelpe oss til å nå vårt mål. Og den vil ikke gjøre oss noe lykkeligere.

Det er nettopp i hellet at forberedelser og muligheter møtes.

"Jeg vet du er smart. Men alle her er smarte. Det er ikke nok å være smart. Den typen mennesker jeg vil ha i gruppen min, er slike som vil hjelpe alle til å føle seg glad for å være her."

Tid er det eneste du har. Og det kan hende du en dag får vite at du har mindre enn du trodde.

Da vi kom ut av legens kontor, tenkte jeg på det jeg hadde sagt til Jai i badeland dagen før, i begeistringen etter den raske vannsklien. "Selv om prøveresultatene er dårlige i morgen," hadde jeg sagt, "vil jeg du skal vite at det føltes herlig å være i live og å være her i dag, i live sammen med deg. Uansett hva vi får høre om CT-bildene, kommer jeg ikke til å dø der og da. Jeg skal ikke dø dagen etterpå, eller dagen etter det eller dagen etter det. Så i dag, akkurat nå, vel dette er en deilig dag. Og jeg vil du skal vite hvor intenst jeg nyter den."

Jeg tenkte på det, og på Jais smil. Jeg visste det da. Det var slik jeg måtte leve resten av livet mitt.

Det er en grunn til at barrierene er der. De er ikke der for å holde oss ute. Barrierene er der for å gi oss en sjanse til å vise hvor fryktelig gjerne vi vel noe.

Selv om du sitter i førersetet betyr ikke det at du skal kjøre over folk.

Vi kan ikke bytte de kortene vi har fått utdelt, bare tilpasse måten vi spiller på.

Når det er en elefant i rommet, bør man presentere den.

Hva slags visdom ville vi meddele verden om vi visste at dette var vår siste sjanse? Hvis vi måtte forsvinne i morgen, hva ville vi ønske å etterlate oss?