Bokelskere.no

Jeg holdt den leverflekker hånden hans opp til leppene og kysset den hver morgen og kveld. Iblant la jeg den til og med inn under den halvveis oppkneppede nattkjolen min så han kunne føle hjertet mitt slå. Jeg kunne se at mitt ekteskaps maleri var i ferd med å bli fullført, og jeg ville skynde meg å tilføre bare noen få penselstrøk til.

Han hadde oppdaget at regnet falt mot vindusruten som tårer, at linoleumsflisene hadde gylne fregner.

Når Veruska fortalte, var det som et rokokkomaleri-alle hovedpersonene deltok i hemmelige kjærlighetsaffærer, som ble malt ut i brede strøk med sterke farger.

Den som ikke tror at vi blir hjemsøkt av de døde, har grå stær på sjelen. Jeg er en vitenskapens mann, men jeg tror på skytsengler og spøkelser. Jeg har sett livets mirakel, svangerskapets kompleksitet, og jeg tror fortsatt at noe så perfekt som et lite barn ikke kan bli skapt uten Guds hjelp.

Jeg lurer ofte på om det er alderdommens forbannelse, det at man føler seg ung i hjertet, men blir forrådt av kroppen.

Nesten alle pasientene hans var jøder. Jøder ville fortsatt være lojale mot jøder. Og svangerskap og fødsler var noe helt annet enn kasser med krystallglass som folk egentlig ikke trengte. Men hvem kunne egentlig vite hva slags problemer andre hadde?

Som ung mann ble jeg forelsket i en jente som elsket meg. Smilet hennes var et gyllent tau rundt hjertet mitt. Hvor enn hun trakk meg, fulgte jeg etter.

Du er min elskede, og min elskede er min.

En kvinnes bekken er som et timesglass. Det både skaper og verner om livet. Når morens kosthold er mangelfullt, hentes næringsstoffer fra hennes egne tenner og knokler. Kvinner er født til å være uselviske.

Selv om jeg aldri sa et ord til om Auschwitz til min familie, drømte jeg forsatt om leiren. Når man har levd gjennom et slikt helvete, slipper det aldri taket. Slik lukten av krematoriene henger igjen bakerst i nesen min, henger drømmene om Auschewitz igjen bakerst i sinnet, tross alle mine anstrengelser for å skyve dem vekk. Uttalige ganger har jeg drømt om den siste gangen jeg så mor, far og Marta. Ansiktene deres hjemsøkte meg opp gjennom årene.