Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Men nøyaktig hva de hadde kommet frem til, var ikke godt å si, og det spilte kanskje heller ingen rolle. Man var ikke nødt til å spikre alt fast med det riktige ordet, det fantes verdifull kunnskap hinsides språket også.
(...) og det gikk opp for Barbarotti at det som hadde strammet i kinnene, kunne vært forstadiet til et smil. Det gikk over på en brøkdel av et sekund, men det var første gang siden den 29. april.
Alltids noe.
Om fem år, tenkte han, om fem år er alle ungene ute av redet. Da flytter jeg hit. Han sa det ikke høyt, men han innså at det var et tegn på at han fremdeles levde. Hvis man legger planer for fem år fremover, er man ikke død. Ikke helt i hver fall.
Det er ikke de døde vi sørger over, tenkte hun, det er oss selv.
Ikke døden. Livet.
Hva er det med oss mennesker? tenkte Eva Backman. Der virker ikke som om vi er rustet for denne verden. Vi holder jo på å gå under hele tiden, det er det vi bruker livet på.
Går under, blir uvenner og misforstår hverandre.
Så dør vi.
For tidlig eller for sent.
Men husk hva jeg sa. Ikke ett ord om dette, du er den første jeg forteller det til.
- den første? sa Barbarotti forundret.
- bortsett fra forleggeren min, selvfølgelig. Men han er en veritabel østers.
Han hadde ingen matboks, bare to brødskiver og en banan, men det klarte seg utmerket. Hvis det var to ting i verden som ikke hørte sammen, var det sorg og matlyst.
Det eneste sikre vi vet, er at det en gang tar slutt. Vi er ikke skapt for evigheten, ikke her på jorden. Ta vare på timene og dagene. Det kommer en tid, slik er vilkårene.
Sorg, tenkte hun og gikk inn på kontoret sitt. Det er det det dreier seg om. Sjelens egen permafrost.
Sorg tar alltid tid, hadde han forklart. Den er en langsom flod, men det er mulig å ferdes på den i riktig retning, og før eller senere kommer man ut til havet. Strømmen er svak, du må ikke ha det travelt. Du har ingen årer, og det er ingen vind.