Bokelskere.no

Koranen er gjennomsyret av frykt for Guds vrede og av menneskenes skrøpelighet overfor en allmakt som kan legge hele verden i grus.

Den som ikke tror på Gud, på Hans engler, Hans hellige bøker, alle Hans sendebud og dommens dag, han er sannelig langt på villspor. Etter slike kriterier var det lite som skilte en rabbiner eller en munk fra en mumin, en troende - noe Muhammed selv synes å ha vært sørgelig klar over. Profetens uttalelser i Koranen om jøder og kristne minner mest om noe som hiver og kaster på seg i vinden. Enkelte steder hylles Toraen og evangelistene som "ledelse for menneskene", sendt fra himmelen, og de som tror på dem, som ahl al-kitab - "bokens folk". Andre steder fordømmes jødene med bloddryppende råskap for sitt svik, og de kristne for å si at Gud har en sønn.

Etter det persiske monarkiets oppfatning var det religionens oppgave å støtte opp om kongemakten - ikke omvendt. Den oppfatning at det religiøse establishment skulle kunne ha en identitet som lå utenfor de kongeliges kontroll, for ikke å snakke om politisk innflytelse, hadde lenge vært bannlyst blant sasanidene. Selv om prestene ofte ble benyttet av monarkiet som angrepshunder, fikk de aldri gå uten bånd. Selv det minste hint om at de ville sno seg ut av halsbåndet, gjorde at de bestemt ble dyttet tilbake i buret. Enda så bortskjemt de kunne være, fikk de aldri glemme hvem som holdt pisken.