Ver still mi sjel

Ver still mi sjel
med timan ror,
og trei står så sturne.
Kva er vi vel?

Ein handfull jord.
Litt oske i ei urne.

Eit liv av leir.
Eit hold som gror.
Men kjenner lengsle banke
mot noko meir
enn berre jord.
Ver still, men urotanke.

Er døden død?
Han gjer deg fri
for siste slavebande.
Eit ævefrø
slær røter i
det dulde grenselande.

Jan-Magnus Bruheim

Ordene

Ordene gir meg mitt brød.
Jeg spyr dem ut i tusenvis.
Jeg sprøytelakkerer en masse ungdom med dem
hver eneste dag.
Hamlet med sin fattige: words, words
var bare blåbær mot meg.

Ord.
Stadig flere ord.

Tenk om man kunne få betaling for å holde kjeft.
Tenk om man kunne få tynne, tynne bøker
for god betaling.
Tenk om man kunne peke på sin radio
og si i triumf til sin venn: hør.
Du hører ingen ting.
Men så koster den da også flesk,
og jeg har ærlig og redelig betalt min lisens.
Å, hvilken fryd.

Tenk om disse mine ord mot ordene
kunne bli de siste på en lang stund,
Tenk om vår tale kunne være ja, ja,
og nei, nei om dagene,
og om nettene kunne vi lukke våre munner
resolutt igjen,
og gå ut under stjernene,
de enslige bleke sommerstjerner,
de store, blåhvite vinterstjerner ...

De gnistrer ennå i stumme myriader
skjønt vi er midt i det tyvende århundre,
og stundom faller det en på snøen
langt inne i de øde skoger.

Ja, slik er det.
Uten ord.

Tenk om ... nei, jeg sier ikke mere.
Men hvilken jord det kunne bli, venner.
Hvilken jord!

Hans Kristiansen

Natur

Alle de enkle urmælende ting i naturen
fyller meg med en slags medynk
eller en følelse av å ha
forrådt noe.
Glemt og til glede for ingen
holder de fast ved
sin naive gjentagelse av seg selv.
Trærne folder seg like fromt ut
mot himlen
til alle årstider,
gresset gror
ydmykt og umerkelig,
veien
vender sitt hvite ansikt
evindelig
mot solen og skyene.

Di makt

Du maktar ikkje å skapa
ei einaste frø
i den vårlege jord.
Men du kann trakke
på det som gror.

Og du kann knuse gleda
med steintunge, harde ord.

Du kann ikkje makte å stille
bladi til ro
på eit blåsande tre.

Jan-Magnus Bruheim

Høstkveld

Jeg sitter inne i et fugleskrik - -

I dette sære lyset av kvit lyd
ser jeg min sjel i et syn.
Den har auger som en skremt fugl,
og det later ikke til at den
kjenner meg.

Den stirrer på meg. Stirrer på meg
med det sugende svartblikket,
fullt av undring og angst.

Hans Børli

Fra en annen virkelighet

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i
universet av ensomhet,
å av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
der er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg
og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
som jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

Gunvor Hofmo

Drømmen

Jeg drømte om deg i natt.
Vi satt i en båt. Du var trett og blek.
Månen stod veldig, og ett eller annet
lå ute på sjøen og skrek.

Du hadde skjøvet fra land.
Nå tok du med øvede hender
årene, og det knirket sørgmodig
i ruklete tolleband.

Endelig var vi alene og sammen.
Jeg prøvde å føle meg trygg.
Da så jeg en utgammel, grinende kjerring
gløtte frem bak din rygg.

Jeg ropte: Vi vil ikke ha henne med!
Hun ler av oss! La oss snu!
Du vendte deg mot meg med slokne øyne
og spurte: Hvem mener du?

Du så ikke noen av oss.
Ditt ansikt var herjet av måneskinn.
Jeg satt i en båt og ble rodd mot havet
av en som var blind.

Inger Hagerup

Du maktar ikkje å skapa
eit einaste frø
i den vårlege jord.
Men du kan trakke
på det som gror.

Og du kan knuse gleda
med steintunge, harde ord.

Du kann ikkje makte å stille
bladi til ro
på eit blåsande tre.
Men du kan hogge det ned -.

Tankane kan du 'kje styre.
Ingen veit kvar dei kjem i frå.
Men du kan stengje deg inn i deg sjøl,
attanfor lås og slå.

Du kan ikkje skapa
det minste strå
som skjelv for din skume nærleik.
Avmektig er du.
Men alt kann du gje
din kjærleik.

Jan-Magnus Bruheim - DI MAKT

skum - skum (samanheng med norr skúmi 'skumring') heller mørk; dim, halvmørk, skymdet byrja å bli skumt

Når barn og olding møtes, kan de minne
om landsmenn utenlands: De har kontakt
ved første smil - og før ord er sagt,
vet begge hvilke stikkord de skal finne.

Et indre landskap synes å forbinde
de to: frimureriets tause pakt.
De lever i den samme grensetrakt,
hvor begge er som seende blandt blinde.

Skjønt de er adskilt ved en kløft i tiden,
og skjønt den ene b l i r, den andre v a r,
kan de forenes i en felles viden:

"Ja, jeg har gjenkjent deg! Vi to er like,
vi naboer av natten - vi som har
en ordløs visshet om det skjulte rike."

Andre Bjerke - BARNET OG OLDINGEN

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare v æ r e
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

Astrid Hjertnæs Andersen - HESTENE STÅR I REGNET